Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdfLast ned e-bok (epub)
KildekodePDF
ORD- OG SAKKOMMENTARER
I ordkommentarene har HIS blant annet benyttet Norsk Riksmålsordbok (NRO) som autoritativ kilde. En stor del av eksempelmaterialet i NRO er hentet fra Ibsens verker. I de tilfellene hvor ordkommentarene til Gengangere gjør bruk av NRO, er opplysninger om at NRO henviser til dette stedet hos Ibsen, utelatt av plasshensyn.
TITTELSIDE
  • Gengangere] Tittelens betydning har sammenheng med stykkets innhold. Betydningen er forskjellig fra den mer konkrete mening ‘spøkelse’, ‘gjenferd’ e.l. og sikter bl.a. mot mentale forestillinger og overlevert tro og moral. Eivind Tjønneland har satt ordet genganger i sammenheng med forestillinger om ubevisst psykologisk arv, utbredt i samtidig utviklingspsykologi. Teorien impliserte at nedarvede, ubevisste forestillinger kunne utløse spontane handlinger og reaksjoner, uten medvirkning av menneskets bevisste vilje. Slike forestillinger om psykologisk arv kan innebære en form for determinisme. Tjønneland peker på at man i stykkets samtid trodde på muligheten av «repetition of action due to heredity of unconscious memory» (Tjønneland 2005, 204).
    [The subject] falls prey to its own recollections, which are repeated compulsory in action and not displayed as images in the mind. Memory is expressed through what returns and haunts the subject, that is, as «ghosts». This repetitive character of the ghosts is more eloquently expressed in the Norwegian term «gengangere», the German «Wiedergänger» and the French «Les Revients» than in English «Ghosts». When memory is not only the recollective use of imagination, but is tied to action in this way, the field of memory is extended enormously (Tjønneland 2005, 198–99).
    Den samtidige tyske forfatterinnen og feministen Hedwig Dohms bruk av ordet «Gespenster» stemmer overens med en slik oppfatning: «Det er det tragiske ved våre samfunnsforhold, at formene ofte overlever den ånd som en gang levde i dem. Og disse døde formene, disse gjengangerne [Gespenster] er så uhørt anmassende at de ved høylys dag vil herske over levende ånder!» (Dohm 1872; til norsk ved HIS). Ordet gengangere ble også brukt i samtidens diskusjon om muligheten for nedarvet syfilis. Den franske syfilislegen Alfred Fournier hevdet at
    föreldrarnas syfilis kan gå i arf uppå barnen icke endast såsom syfilis utan jemväl såsom mångfaldiga svaghets- och sjukdomstillstånd, hvilka visserligen sakna de kännetecken, som äro typiska för syfilis, men hvilka icke dess mindre äro blotta modifikationer, ett slags «gengångare» af den luetiska diatesen hos föräldrarne (1882, 55–56).
  • familjedrama] Betegnelsen er (og var) ingen innarbeidet term i dramatikkens genreteori. Ibsens bruk av familiedrama dekker sannsynligvis både innhold, persongalleri og konfliktstoff i et drama som utspilles innenfor rammene av en familie og dennes nærmeste omgivelser (i motsetning til skuespill med et større persongalleri og større bredde når det gjelder sosialt miljø, samt kategorier som tid og sted for handlingen). En senere betegnelse på dette og andre av Ibsens samtidsskuespill er dagligstuedrama, som karakteriserer noe av den samme strenge begrensning til et konfliktstoff som utspilles innenfor familiens rammer og hjemmets fire vegger.
ROLLELISTE
  • Fru] gift kvinne av borgerskapet (Heggstad, Hødnebø & Simensen 1975, 128). På den tiden da Gengangere utkom, hadde frue avløst madam som nøytral eller høflig tittel for gifte kvinner av borgerskapet, mens madam, som opprinnelig ble brukt til og om fornemme gifte kvinner og deretter gifte kvinner av borgerskapet, gikk over til tittel for kvinner «av folket» (f.eks. madam Rundholmen i De unges Forbund). Skiftet angis vanligvis til midten av 1800-tallet, jf. ODS (frue 3), som likevel tilføyer: «paa det kgl. teaters plakater erstattedes Madam ved de gifte skuespillerinders navne af Frue fra sæsonen 1870/71».
  • Helene] gresk navn, med betydningen ‘den strålende, skinnende’. Det fremste navneforbildet fra oldkirken er den hellige Helena (ca. 250 – ca. 329), mor til Konstantin den store. Navnet er kjent i Norge fra ca. 1300 i formen Elin. I etterreformatorisk tid ble Elen (inkludert uttalen Eli) den vanligste formen, men i løpet av 1700- og 1800-tallet fikk også hovedformen Helene stor utbredelse. I folketellingen 1865 har den tyngdepunktet på Østlandet og nedover mot Agder. Skrivemåten er mest Helene, men stundom også Hellene og Helena. Endelsen -a kommer fra latin.
  • Alving] slektsnavn, ikke kjent i autentisk bruk, men det slutter seg formelt til navn på -ing og -ving, f.eks. Alsing, Døving, Elving, Kvarving og Malling. Gruppen er tallrik både i norsk, dansk, svensk og tysk. De norske kommer oftest av gårdsnavn (Døving, Kvarving mfl.). De danske er gjerne stedsnavn (Malling mfl.) eller tilnavn av stedsnavn (Alsing ‘person fra Als’). Det samme gjelder tysk, som dessuten har en stor gruppe patronymer på -ing (Gehring mfl.). De svenske er dels stedsnavnsbasert, dels nydannet, f.eks. Elving av Elvius + ing (Tegnér [1882], 115). Folketellingen 1865 nevner bl.a. Alsing i Kragerø (sør for Skien) og Elving i Fjære ved Grimstad.
  • kaptejn] offiser i hæren (unntatt i kavaleriet, der det het rittmester) eller marinen med grad mellom løytnant og major eller kommandørkaptein (høyeste grad av subalterne, dvs. underordnede, offiserer) (NRO kaptein 1). I første del av Tjeneste-Reglement for den Kongelige norske Armee lyder det i § 43: «Ritmesteren, eller Capitainen, skal være Corps:Chefen ansvarlig for Esqvadronens, eller Compagniets Tjenestedygtighed og tilbørlige Øvelse i Alt hvad, der hører til Tjenestens forskjellige Dele.» I reglementets § 1, annen del, heter det: «Corps-Cheferne skulle boe paa deres Chefsgaarde, eller inden deres respective Corps-Districter. Compagnie-Chefen og Compagnie-Officererne skulle ligeledes tage Boepæl inden Compagnie-Districtet» (Tjeneste-Reglement 1820).
  • kammerherre] tittel som kunne deles ut av en fyrstelig person som en ren hederstittel; gir i Danmark rang i annen rangklasse, nummer fem av de ni klasser som danske rangspersoner var inndelt i (Salmonsen). Brukt om en embetsmann i hofftjeneste (f.eks. kabinetskammerherre i Sverige) betegner tittelen en «herre som ved et hoff går en fyrstelig person til hånde og som til tegn på sin verdighet bærer en forgylt innsydd nøkkel på høire frakkeskjøt» (NRO). I Alvings tilfelle er det tale om en hederstittel.
  • Osvald] germansk mannsnavn som i denne formen har bakgrunn både i norr. Osvaldr (sideform av Ásvaldr), nty. Oswald og angelsaksisk Osweald. Det er sammensatt av leddene Ans- (norr. Ás-/Os-) ‘gud’ og -vald ‘hersker’. En kjent, tidlig navnebærer er kong Osweald i Northumbria, som døde som martyr i år 642. I folketellingen 1801 er navnet bare registrert i Vinje i Telemark, med grunnlag i norrøn tradisjon. Fra 1840–50-årene kom det noe mer i bruk, først særlig på Østlandet og Sørlandet. Navnet hadde da også hatt et oppsving på nasjonalt grunnlag i England, med klar ringvirkning til Tyskland (Drosdowski 1974, 164; Hanks & Hodges 1990, 258). Det er derfor rimelig å se den nye bruken i Norge som en påvirkning fra engelsk og tysk. Ibsen kan dessuten ha et autentisk forbilde i den unge tyske legen Oswald Schmidt, som han møtte jevnlig i München i 1876 (Dietrichson 1896–1917, 357). I norsk skrives navnet mest Osvald, sjeldnere Oswald. Navnet Osvald er sentralt i madame de Staëls roman Corinne, ou l’Italie. Romanen åpner med å berette om hvorfor en av hovedpersonene, den skotsk-engelske lord Osvald Nelvil reiser til Italia: «dyb Kummer havde svækket hans Helbred, og da Lægerne frygtede for at hans Bryst skulle blive angrebet, saa havde de foreskrevet ham Luften i de sydlige Lande» (Staël 1824–25, b. 1, 3). Boken inneholder en rekke skildringer av italiensk natur, folkeliv, kunst og kultur, og den ble i stor grad lest som en form for reisefører av de mange Roma-reisende på 1800-tallet. Sydlandsk (italiensk) og nordeuropeisk (engelsk-skotsk) kultur er her satt opp mot hverandre som kontraster, preget henholdsvis av lekende frihetsglede og stiv konservatisme. Hovedpersonen Corinne, som har skotsk far og italiensk mor, legemliggjør denne dobbeltheten og opplever den som en smertefull konflikt. Hun bærer en indre uro på grunn av et uavklart forhold til lord Osvald Nelvil, pair av Skottland, som ender med å forlate henne til fordel for en annen kvinne. Navnet Oswald forekommer også i Maurits Hansens «Theodors Dagbog», en novelle som behandler både et gjenganger- og incestmotiv. Hos Hansen er Oswald en ung tysk student som drømmer om å gjenreise hjemlandets storhet og frihet. Hans venn Theodor er av norsk avstamning, men vokser opp i Frankrike. Theodors far kjøper en herregård på Vestlandet i Norge. På hjemreisen til Norge treffer Theodor en ung kvinne, Amalie, og forelsker seg i henne. Amalie har fått en god oppdragelse, er meget belest og ber Theodor fortelle henne om franske og tyske forhold. Senere får han opplysninger som gjør at han tror hun er hans halvsøster. Han tenker da å reise tilbake til Oswald: «Lad den blege, aflevede Yngling da vegetere hos Dig [dvs. hos Oswald] det Par Aar, han endnu skal gaa om som Gjenganger […] Gid jeg maa beholde min Forstand […] til jeg har drukket det hele Malurtbeger til Bunden» (M.C. Hansen 1841–43, b. 2, 151).
  • Manders] Navnet finnes ikke i norske kilder, men det svarer til et autentisk slektsnavn i engelsk og nederlandsk. Det engelske kommer visstnok av et utolket tilnavn (Mander), det nederlandske snarest av et stedsnavn (Mandel eller Mander), men opphavet er på flere punkter uklart (Hanks 2003, b. 2, 503). Endelsen -s er en patronymform. Navnet står formelt nær andre slektsnavn som Anders, Landers, Lammers, Randers og Sanders. De fleste stammer fra tysk og er i likhet med Manders patronymer på -s. I Norge forekommer tyske og andre utenlandske slektsnavn først og fremst i embets- og borgerfamilier, jf. presten Gustav Adolph Lammers i Ibsens hjemby Skien. Dette gir også Manders et klart borgerlig preg.
  • Engstrand] Navnet svarer til et autentisk svensk slektsnavn. Det hører til den store gruppen av toleddede svenske slektsnavn som ikke bygger direkte på stedsnavn, men som er sammensatt av et naturord i etterleddet og et naturord eller forkortet stedsnavn i forleddet. Navnetypen vokste frem på 1600-tallet og ble særlig utbredt i borgerlige kretser (Modéer 1964, 126–27). Folketellingen 1865 nevner bokbindersvenn Gustav Engstrand (34 år) med familie. Han var født i Sverige. Denne familien utgjør også de eneste navnebærerne i folketellingen 1875. Navnet har dessuten formell støtte i norske slekts- og gårdsnavn som inneholder leddene Eng- og -strand hver for seg, f.eks. Enggrav og Bogstrand.
  • Regine] lat. kvinnenavn, variant av Regina ‘dronning’. Det var opprinnelig et appellativ, men ble tatt i bruk som navn med forbilde i jomfru Maria som himmeldronningen (regina coeli). Kjent i Norge fra ca. 1710 (Stavanger). Navnet fikk et markert oppsving på midten av 1800-tallet. I folketellingen 1865 står det sterkest i Vestfold og Agder. I skrift mest Regine, sjeldnere Regina.
  • i huset] være i huset hos en: være i ens hjem, som medlem av husstanden (familien) (NRO hus 2 a). Å være i huset kan også bety ‘å tjene’, dvs. være ansatt som tjenestepike.
  • landejendom] en eiendom som består av land (jord), særlig eiendom på landet (NRO landeiendom); sikter til en jordeiendom av større omfang enn en vanlig norsk bondegård, som gjerne kan bestå av flere gårder.
FØRSTE AKT
  • venstre … til højre … tilvenstre] Ibsens scenografi ser ut til å ha sammenheng med det klassiske perspektiv- og kulisseteateret og med tradisjoner tilbake til barokken. Man opererte her med «den faste» (høyre) og «den bevegelige» (venstre) side av scenen, sett fra skuespillernes plass. Til høyre opptrådte de aktede personer, og her var de mest betydningsfulle dekorasjonene plassert. Til venstre foregikk de fleste sortier og entreer, og her plasserte barokkteateret ondskapens representanter. Ibsen ser derimot alltid scenen fra tilskuerplass. Det svarer til at det positive plasseres eller foregår til venstre, det negative til høyre. «Og det ser ud til at [de konventioner] der gjaldt for brugen af højre- og venstresiden ofte var stærkere hos ham end de realistiske krav» (Christiansen 1983, 51).
  • sybord] bord til sysaker og sytøy (NRO), ofte forsynt med skuffer eller med en oppfellbar bordplate over et rom hvor sysakene oppbevares
  • blomsterværelse] havestue hvor veggen ut mot haven er åpnet opp med flere vinduer og en dør som fører til havetrappen (Sundt 1862, 61–62). I Slegten fra 1814 karakteriserer Carl W. Schnitler blomstenes funksjon slik: «Et fint og karakteristisk litet træk ved disse gamle embedsmandshjem paa landet – og ofte i byene med – er blomsterkulturen, haverne baade i og utenfor vinduene» (Schnitler 1911, 263).
  • træklods] klamp av tre; her: under støvlesålen (for å kompensere for en deformitet)
  • blomstersprøjte] havesprøyte, sprøyte til å vanne særlig potteplanter med (NRO blomstersprøite)
  • Jøss’] omdannelse av Jesus; utrop for å uttrykke forferdelse eller (forferdet) overraskelse (NRO 2); en svak ed
  • Klamp] klampe: gå tungt og larmende (så sko eller støvler smeller mot underlaget) (NRO B)
  • menneske] brukt om eller til en bestemt person, oftest med tydelig følelsesbetoning (som regel nedlatende, medlidende eller hånlig, irritert, bebreidende, sjeldnere beundrende); i hardt tilrettevisende eller befalende tiltale (NRO b)
  • vi mennesker er skrøbelige] religiøs talemåte. «Skrøbelighed» brukes i Det nye testamente for å beskrive menneskets ufullkomne natur, jf. Rom 6,19: «Jeg taler efter menneskelig Vis formedelst Eders Kjøds Skrøbelighed». Matt 8,17 sier om Jesus at han med Jesajas ord «tog vore Skrøbeligheder, og bar vore Sygdomme». Jf. også 2. Kor 12,9: «Derfor vil jeg helst rose mig af mine Skrøbeligheder, for at Christi Kraft kan bo i mig»; og Matt 26,41: «Vaager og beder, at I ikke skulle komme i Fristelse! Aanden er villig, men Kjødet er skrøbeligt.» Jf. fjerde strofe i salme nr. 390 i Landstads Kirkesalmebog: «Ret grant dit klare Øie ser / Hvor skrøbelig vor Tilstand er» (Landstad 1869).
  • fristelserne er mangfoldige] religiøs talemåte, jf. Jak 1,2–15. «Agter det for idel Glæde, naar I falde i forskjellige Fristelser, da I vide, at Eders Troes Prøvelse virker Taalmodighed. Men Taalmodigheden frembringe fuldkommen Gjerning» (Jak 1,2–3). Jf. Anstensen (1936, 195) som viser til 1. Pet 1,6: «I […] ere blevne bedrøvede i forskjellige Fristelser». Jf. Matt 26,41: «Vaager og beder, at I ikke skulle komme i Fristelse!» I Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme kan det å bli utsatt for fristelser også oppfattes postivt: «Bede vi da i den sjette Bøn, at Gud aldeles ei skal friste os? Nei, thi det er os ofte meget gavnligt» (Pontoppidan 1832, spørsmål 607).
  • ja Gu’] i den svekkede formen gu’ i forsikringer, alminnelig etter ja og nei i formene jaggu, neiggu (NRO gud B 1 a); en middels sterk ed
  • rendez-vous’er] rendezvous: avtalt møte; stevnemøte (foreldet eller litt.-fam.) (NRO)
  • vil ikke ha’] vil ikke vite av (jf. NRO ha B 2 a)
  • Se så] brukt i utålmodig oppfordring (NRO se 5 c b)
  • Nej Gu’] utrop brukt for å bedyre en nektelse (NRO neigu); den svekkede formen gu’ i forsikringer, alminnelig etter ja og nei i formene jaggu, neiggu (NRO gud B 1 a); en middels sterk ed
  • stryger] farer plutselig av sted, blir borte; reiser (NRO stryke B 2 c)
  • til byen med dampbåden] I et fjordlandskap med dårlig utbygget veinett foregikk persontrafikk i den aktuelle epoken enklest ved rutegående dampskip.
  • asylet] asyl: tilfluktssted, pleieanstalt (NRO); på denne tid vanlig om f.eks. barnehjem, der man mottok foreldreløse og andre pleietrengende barn
  • skal ingen sige på Jakob Engstrand, at han] Egenomtale i tredje person formaliserer og forsterker troverdigheten i vedkommendes egenskaper og karakter. Utsagn av denne typen kan imidlertid lett få en ironisk klang.
  • Jakob] hebr. mannsnavn. I Bibelen blir det knyttet til ord med betydningen ‘den som holder i hælen’, med sekundær betydning ‘etterfølger’ ved patriarken Jakobs fødsel (jf. 1. Mos 25,26), og betydningen ‘den som narrer, lurer’ ved Jakobs list mot Esau (1. Mos 27, 35–36). Navnelitteraturen anfører stort sett de samme forklaringene, jf. Levinsen (1854, 146), Rugaard (1872, 47) og Støylen (1887, 51). Navnet er kjent i Norge siden 1300-tallet og har vært mye brukt i etterreformatorisk tid (Kruken & Stemshaug 1995, 145). Frem til midten av 1800-tallet ble det for det meste skrevet Jacob, men senere oftest Jakob i tråd med datidens bibelske form (f.eks. i DNB 1854 og 1873).
  • holde sig undaf] holde seg borte fra, vekk fra, utenfor forbindelse, befatning, samkvem e.l. med (foreldet) (NRO unda 3 c e); holde seg fra noe: ikke innlate seg på, ikke la seg friste av, nekte seg (NRO holde 3 b)
  • er det så fat] står det slik eller slik til (med) (NRO II fatt)
  • visst] fast, sikkert
  • gælen] gal (fam.) (NRO)
  • kammerherreinde] en kammerherres frue. Suffikset -inne brukt om personer (til forskjell fra om hunnen av en dyreart, f.eks. løvinne, ulvinne) ble føyd til en manns tittel som tittel for hustruen til en rangsperson, som her (andre eksempler er bispinne, statsrådinne, keiserinne, fyrstinne, de to siste også om kvinnelig innehaver av rangen). En avglans av den mannlige tittelens status ble dermed hustruen til del. I motsetning til dette ble -inne, skjønt også her som tillegg til betegnelsen for en mannlig utøver, brukt uten tanke på status om en kvinnes yrke (lærerinne, danserinne), eller tilstand, forhold, egenskaper osv. (­elskerinne, gudinne) eller geografisk tilknytning, nasjonalitet (pariserinne, amerikanerinne) (NRO -­inne; ODS -inde). I diktet «Gaffelen» bruker Johan Herman Wessel «Mand» og «Mandinde» (Wessel 1901, 46), og i eldre bibelutgaver het det i 1. Mos 2,23: «hun skal kaldes Mandinde, thi af Manden er hun taget», nå i den etymologisk sett meningsløse formen «hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt».
  • Hvad fan’ er det? Sætter du dig op imod din far] jf. normene som kommer til uttrykk i Pontoppidans forklaring:
    Hvad er Børnenes Pligt imod Forældrene? Med Hjerte, Ord, Gebærder og Gjerning at ære, elske, tjene og adlyde dem, endogsaa da, naar Børnene ere myndige, vise, rige og anseelige, samt og at bede for dem. Syr. 3,7. Ær din Fader med Gjerning og Ord, at Velsignelsen kan komme over dig fra ham. v. 11. Kjære Barn! hjælp din Fader i Alderdom, og du skal ikke bedrøve ham, medens han lever. v. 15. Hvo, som forlader sin Fader, han er som en Gudsbespotter, og hvo, som gjør sin Moder vred, er forbandet af Herren (Pontoppidan 1832, spørsmål 181).
  • tøs] pike, jente (foreldet eller i bymål) (NRO 1)
  • Fi donc] (fr.) fy da; interjeksjon som uttrykker avsky
  • sanser] husker (dial., folk.) (NRO I sanse 3); vanlig i betydningen ‘huske’ eller ‘erindre’ i Skien-dialekten
  • var på en kant] var (lett) beruset, påseilet (fam.) (NRO kant 4 a)
  • Rosenvold] Navnet svarer til et dansk herregårdsnavn ved Vejle på Jylland, laget som avledning til adelsnavnet Rosenkrantz sist på 1500-tallet (Jørgensen 1994, 235). Norske stedsnavn på Rosen- er bl.a. Rosendal og Rosenborg. Førsteleddet er opprinnelig en tysk genitivsform av subst. rose (Skautrup 1944–70, b. 2, 93–94, 112). Det ble svært populært i navn på slott og herregårder i Danmark og Sverige. Noen svarer direkte til tyske navn (Rosenthal mfl.), mens andre er hjemlige nydannelser (Rosenvold mfl.). I Norge er Rosenvold kjent som slektsnavn med utgangspunkt i en offisersfamilie på 1600-tallet (Ovenstad 1948–49, b. 2, 324), men det er uvisst om det ligger noe norsk stedsnavn bak. Senere ble imidlertid gårdsnavnet Rosevall i Bygland brukt som slektsnavn i formen Rosenvold (Veka 2000, 341). I folketellingene 1801 og 1865 er Rosenvold registrert som slektsnavn i Skien i Telemark – Ibsens barndomsby – og flere steder i Agder.
  • Stakkers] adj. brukt medfølende, medlidende om fattig person eller lidende, mishandlet, hjelpeløs, ulykkelig person eller skapning; foreldet eller dialektalt for stakkar (NRO 1 a); her svarende til ord som arm, elendig, ulykkelig (NRO 2 a). Genitivs-s-en hører til beskrivende (deskriptiv) genitiv (jf. Falk & Torp 1900, § 40). Siden ordet kommer av norr. stafkarl ‘tigger’, er e-en sekundær både i norsk og dansk (stakkel). «Udtalt i en mild og venlig Tone er Ordet […] ogsaa et Udtryk af Ømhed og Deeltagelse. I dette Tilfælde forbindes det ofte med et andet Ord og sættes da i Genitivform, f. Ex. Stakars Barn!» (Aasen 1873 Stakar 3).
  • Pied de mouton] (fr.) egentlig blek piggsopp (Hydnum repandum), en god matsopp, men direkte oversatt ‘sauefot’, dvs. fot (på sau, Ovis aries) med klov; her siktes det trolig til Engstrands vanskapte fot
  • blæser] hånlig, med forakt (NRO blåse 1 a); utblåsning av luft som tegn på forakt (ODS blæse 1.4)
  • Fan’ æte mig] vanligvis forklart som en avbleket forsikring om at djevelen kan ete, rive, hakke osv. vedkommende om ikke det han sier, er sant. Engstrands ed er av de relativt kraftige; fanden: i eder eller forsterkende, forsikrende uttrykk, for å gi uttrykk for ergrelse, uvilje eller for overraskelse, beundring (folk.) (NRO 1).
  • lagt ikke så lidet penger op] legge (seg) opp penger: (kunne) gjemme, spare (seg) opp penger (av det man tjener) (NRO legge 3 a). Formen penger i Engstrands munn kan her være et folkelig, dialektalt trekk, jf. bruk av formen penge ellers i dramateksten.
  • skillingen] pengene (NRO skilling 2)
  • beværtning] mindre, tarvelig kafé (NRO bevertning 3)
  • matroser] menige sjømenn (NRO matros)
  • skibskaptejner] skipsførere (jf. NRO kaptein 2)
  • styrmænder] skipsoffiserer som assisterer skipsføreren i de fleste gjøremål vedrørende skipets drift (NRO styrmann 2)
  • svært] besværlig, vanskelig (NRO svær 2 a a)
  • rakt] akkurat, aldeles (i sammenlignende uttrykk; folk.) (NRO I rak 3)
  • fruentimmer] kvinner (fam., spøkefullt eller nedsettende) (NRO). Betydningen kan her peke i retning av ‘kvinne(r) av lavere sosial stand eller med mangelfull dannelse’; «(fra midten af 19. aarh.; dagl.) m. nedsættende bet., om kvinde af simpel stand, optræden olgn.» (ODS 4.2).
  • sanse på] være oppmerksom på; passe på (NRO I sanse 1 d). Alternativt kan det bety ‘huske, erindre’, jf. kommentar til .
  • vejfarendes sjømænder på verdens hav] et eksempel på snekker Engstrands forsøk på å etterape en høyere stil for å gi sine ord vekt. Veifarende kommer av gno. vegfarandi, og er også kjent fra eldre dansk lovverk i forbindelsen «vejfarende mand». Hos Engstrand blir den selvmotsigende sammenstillingen med sjømænder en feil som blottstiller ham; brukt bevisst som stilmiddel kalles det contradictio in adjecto (f.eks. «en klok dåre»). Verdens hav: kan også forstås i overført betydning som livet her i verden med alle dets omskiftelser (ODS I hav 2.1); jf. «Hvad vindes ved Verdens vidtløftige Hav? / O, tusinde Farer i skummende Trav!» (Stub 1879, 40) og «en ulykkelig Kvinde, ondt omtumlet paa Livets Hav» (Schandorph 1889–98, b. 1, 10).
  • vejfarendes … glupendes … vejledendes] Tillegg av -s i presens partisipp var et talemålstrekk på denne tiden, og den tilføyde s-en har dels opphav i sen norrøn verbbøyning og dels i det adverbiale s, jf. hodekulls osv. (Falk & Torp 1900, § 137). Aars, Hofgaard og Moe tar avstand fra å utstyre presens partisipp med en -s som om det fantes en passivdannelse med -s av adjektiviske former (f.eks. «et optagendes lån»): «Noget andet er det at byernes hverdagssprog hos os, likesom i Danmark, gjennemgående føier -s til ved det aktive præsens partisipium: ‹han kom gåendes, han fik det til giendes, en levendes (eller levvannes) unge›» (1898, 135).
  • glupendes] voldsom, sterk (NRO glupe 2 b)
  • syv – otte hundrede kroner] Summen tilsvarer noe under en årslønn for en håndverker, noe over en årslønn for en arbeider (jf. Vogt 1877, 12; Lie & Roll-Hansen 2001, 214–16).
  • sætte sig ivej med] komme i gang med; i vei: (på energisk eller effektiv måte) i gang (med arbeid, virksomhet e.l.) (jf. NRO vei 1 b d)
  • Lille Havnegaden] Navnet Havnegaden betegner en gate ved eller mot havnen. Tillegget Lille angir at samme by også har en større (og mer betydningsfull) havnegate. Folketellingen 1865 nevner «Havnegaden» som bostedsadresse i Risør. Navnet finnes også i andre havnebyer.
  • savoir vivre] (fr.) livskunst; eg. ‘å vite hvordan man skal leve’
  • la’ bli’] la bli: ikke røre eller forstyrre; også med betydningen ‘avholde seg fra, unnlate’ (folk., fam.) (NRO I late 8 a); om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • lystkutteren] lystkutter: kutterrigget fartøy til lystseilas; mindre seilfartøy, bygget spesielt til lystseilas (NRO); «fintbygget, letsejlende, sædvanlig enmastet, mindre skib (med lige stævn og spejlgattet hæk); tidligere især anv. som krigsfartøj, nu især som fisker-, lods- eller lystfartøj (jf. Fiske(r)-, Lods-, Lystkutter)» (ODS kutter)
  • tre hundrede speciedaler] I 1875 sluttet Norge seg til den skandinaviske myntunionen og innførte krone som den nye myntenhet. Ved overgangen ble en spesidaler (Speciedaler, eg. daleren in specie, altså ‘i ett stykke’) satt lik 4 kroner. Jf. for øvrig kommentar til .
  • sagtere] stillere, med lavere stemme, mer dempet; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)
  • køkkentrappen] Både våningshus på landet og leiligheter i bygårder kunne ha to trappehus: hovedtrapp og baktrapp. Baktrappen (kjøkkentrappen) i bygårdene gikk forbi leilighetenes kjøkkeninnganger, og ble brukt av familiens tjenerskap samt bybud og andre som skulle levere varer osv. Hovedtrapp og hovedinngang var reservert for herskapet og deres gjester.
  • mand for at sige dig, hvad et barn skylder sin far] jf. normene som kommer til uttrykk hos Pontoppidan, jf. kommentar til
  • bevise af kirkebogen] Kirkebøkene fungerte lenge som landets folkeregistre. I sognets ministerialbok eller kirkebok ble alle kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, vielse og begravelse opptegnet.
  • kravebånd] bånd til å binde sammen en halskrave (foreldet) (ODS). Båndet var gjerne av silke og hadde en viss bredde. Det var vanlig i bruk til de høyhalsede bluser som var del av tjenestepikeuniformen, og ble knyttet som en sløyfe eller med løst nedhengende ender. Jf. H.C. Andersens dikt «Med et Kravebaand»:
    Fordi man gaaer med Kravebaand,
    Derfor har man ej Slaveaand;
    Det trøste Dig, du Lilievaand!
    (H.C. Andersen 1876–80, b. 12, 427)
  • en liden rejsetaske] veske eller mappe av lær eller skinn, til bruk ved reise
  • jomfru] ung, ugift kvinne (om eldre forhold). Som standsmarkerende tittel ble ordet opprinnelig bare brukt om ugifte adelsdamer, men fra slutten av 1600-tallet til frem på 1800-tallet mer alment om ugifte kvinner av borgerstand (ODS 1,1; NRO 1 a). I titulering ble ordet jomfru senere avløst av frøken. Endringen medførte at jomfru som tittel fikk et alderdommelig, konservativt preg i siste halvdel av 1800-tallet.
  • fortrædeligt] som volder ubehag, uleilighet, bryderi e.l. (NRO fortredelig); brysom, ubehagelig
  • landmanden] bonden
  • må ikke jeg] kunne ikke jeg; får jeg ikke lov til; for å uttrykke tillatelse, frihet, anledning for subjektet til å foreta den handling eller komme (være) i den tilstand som hovedverbet betegner (i de fleste tilfeller svarende til kunne) (NRO måtte 2)
  • forstuen] forstue: det første rommet (bak en inngang, entré e.l.) i et hus eller en leilighet, hvorfra det er adgang (inngang) til de øvrige rommene (NRO). I Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge omtaler Eilert Sundt en ny boligtype som ble vanlig både i byene og på landet fra og med slutten av 1850-årene (Sundt 1862, 142–43). Det nye i denne arkitekturen, som etter hvert fikk navnet sveitserstil, lå ifølge Sundt i en friere og mindre tradisjonell funksjonsdeling av værelsene. Hvert værelse kunne ha flere dører som ledet til naborommene i stedet for til en felles gang. Med henvisning til våningshuset på gården Hof i Aker beskriver Sundt grunnplanet i første etasje slik: «1, Entree eller Gang, 2, Forværelse, med Kakkelovn, saa man, naar der er Gjæstebud om Vinteren, kan byde de Fremmede et varmt Værelse til at hænge Reisetøiet, 3, Dagligstue» (1862, 142). Beboere og gjester ble ledet fra entré, trappehus og forværelse til dagligstue, havestue, storstue og andre selskapsværelser gjennom dører i hvert rom. Leilighetene i de leiegårdene som ble bygget i Kristiania i siste del av 1800-tallet, var som regel delt i to ulike og klart adskilte avdelinger. Mot gaten lå familiens værelser, den såkalte herskapsavdelingen, med værelser hvor man også mottok gjester. Her kunne det være både en forstue med ildsted og flere andre stuer. Inn mot bakgården lå kjøkken, spiskammers og pikeværelse (Schrumpf 1978, 42).
  • kors] brukt i ed, høytidelig forsikring, opprinnelig idet man sverger ved Jesu kors (NRO 1 a), senere oftest med sterkt avsvekket betydning; brukt i bekreftende og benektende uttrykk, i utrop av forskrekkelse, forbauselse eller glad forundring (NRO 2)
  • chokoladen] sjokolade: finere selskapsdrikk, laget av kakaobønner tilsatt melk (NRO 2 a). Drikken ble brukt på samme måte som man i våre dager bruker kaffe, og var tidligere langt mer vanlig enn nå. Sjokoladen ble servert i særskilte (store, høye) kopper og fra egne sjokolademugger, som var forsynt med et fastmontert lokk for at innholdet skulle holde seg varmt.
  • kommen] samsvarsbøyd perf. part. av verbet komme; brukt adjektivisk i predikativ funksjon og derfor samsvarsbøyd i kjønn og tall
  • før som] før enn, før; brukt (mest dial., folk.) sammenlignende etter komparativ (eller komparativiske ord) i forbindelsen enn som (f.eks. ikke mer enn som) (NRO som konj. 2 c)
  • i et kør] uten avbrytelse og raskt, i ett trekk (om bevegelse, virksomhet e.l.); eg. ‘kjørsel’ (NRO kjør). Hjalmar Falk forklarer det derimot med utgangspunkt i det greske kyrie eleison, kjent fra flere salmer: «i Danmark haves endnu den ældre form: i en kjør i leis» (Falk 1894, 55); jf. kyrie leis: om hurtig, uforståelig snakk, lang oppramsing o.l.; ofte i forbindelsen een kørilejs, i en køre (dial.) (ODS kørilejs). Regine må oppfatte uttrykket som dialektalt eller ikke tilhørende dannet tale, idet hun straks etter korrigerer seg selv og erstatter uttrykket med «et og samme træn».
  • træn] tog; av eng. train (NRO II tren)
  • sagte] dempet, stille; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)
  • herr pastoren] Tiltaleordet herr ble i middelalderen brukt ved titler og navn på fyrster, stormenn og de høyeste geistlige, senere også på riddere og andre standspersoner, spesielt prester (ODS herre 4; NRO herre 3 a). På 1700- og 1800-tallet hadde bruken blitt utvidet til å omfatte alle embets- og borgerskapstitler og dessuten en rekke andre yrker uten nærmere sosial gradering. Tittelen kunne settes både i ubestemt og bestemt form. Den bestemte formen rommer et tredjepersonsaspekt som på en viss måte avdemper det personlige forhold mellom den talende og den tiltalte. Ved omtale – dvs. når utsagnet gjelder en reell tredjeperson – er bestemt form obligatorisk.
  • tilforladelig] sannelig, sant for dyden, virkelig (NRO tilforlatelig 2)
  • lagt mig ud] blitt tykk(ere) (særlig fam.) (NRO legge 4 a); her vel om at Regine har fått yppigere kvinnelige former
  • sige fruen til] si en til: varsle en (NRO I si 5 a)
  • får stunder] har, får anledning, leilighet, tilstrekkelig tid (til) (litt., dial.) (NRO stund 4 a)
  • en ledende hånd] religiøs talemåte, jf. f.eks. sjette strofe i salme nr. 364 i Landstads Kirkesalmebog: «Lover Guds Aand, / Kysser hans ledende Haand!» (Landstad 1869)
  • være af med] unnvære (NRO I være 4 a)
  • gruelig] forferdelig, voldsomt; nå mindre alminnelig brukt som forsterkende adv. til å uttrykke en meget høy grad (NRO 2)
  • nødig] ugjerne (NRO 3 a)
  • den datterlige pligt] hensyn eller oppgave som en datter skylder sin far; jf. normene som kommer til uttrykk i Pontoppidans forklaring:
    Hvad er Børnenes Pligt imod Forældrene? Med Hjerte, Ord, Gebærder og Gjerning at ære, elske, tjene og adlyde dem, endogsaa da, naar Børnene ere myndige, vise, rige og anseelige, samt og at bede for dem. Syr. 3,7. Ær din Fader med Gjerning og Ord, at Velsignelsen kan komme over dig fra ham. v. 11. Kjære Barn! hjælp din Fader i Alderdom, og du skal ikke bedrøve ham, medens han lever. v. 15. Hvo, som forlader sin Fader, han er som en Gudsbespotter, og hvo, som gjør sin Moder vred, er forbandet af Herren (Pontoppidan 1832, spørsmål 181).
  • reel] redelig (og grei); ærlig og oppriktig (om person eller opptreden, handlemåte) (NRO reell 2)
  • plads] (lavere) lønnet stilling; post (NRO plass 9)
  • dersom at] at er mer eller mindre overflødig sammen med andre konjunksjoner, jf. andre folkelige uttrykk for det samme: fordi at, siden at, mens at, hvis at, hvis(s)om at(te), hvissåskjønt (at) (NRO at konj. 2; hvis konj.). Det vanligste, også når dersom at tas med, er hvis(s)om, ev. med tillagt -at(te).
  • velsignede] velsignet: brukt attributivt for å uttrykke ergrelse, irritasjon eller utålmodighet over det som er betegnet med det karakteriserte substantivet, svarende til forbannet, fordømt, elendig (NRO velsigne B 2)
  • betids] i tide, i rette tid (NRO)
  • Gud bevares] brukt (i utrop) når den talende vil verge seg mot at man tillegger ham den eller den mening, slik at han erklærer seg enig i noe nettopp uttalt eller i tankegangen i noe nettopp nevnt, med betydningen ‘selvfølgelig, naturligvis’ eller ‘selvfølgelig, naturligvis ikke’ (fam.) (NRO bevare). Her er betydningen snarere ‘nei du verden’, ‘kjære, vene’.
  • overstadig] i meget høy grad, voldsomt, overordentlig (NRO 1 b)
  • smukt og sønligt] sønnlig: ærbødig, respektfull som det sømmer seg en mann (gutt) i egenskap av sønn (NRO 2); her vel heller ‘kjærlig’; jf. kommentar til ; smukk: som fortjener ros og moralsk anerkjennelse; moralsk, etisk tiltalende (om handling, tankegang) (NRO 2)
  • hjerte for] kjærlige følelser for (om følelsesliv, ofte om medfølelse) (NRO hjerte 2 b); jf. hjertelag: trang til å hjelpe og glede andre (NRO)
  • sådanne ting] slike ting, den slags ting (NRO sådan A 1 a a); brukt i uttrykk for karakteristikk eller vurdering av (abstrakt eller konkret) forhold eller (særlig) fenomen, foreteelse, fremtoning (vesen) (NRO ting 3 c c); i dette tilfellet er vel vurderingen utvilsomt negativ
  • ikke … nogen nød med] ingen fare, ingen vanskelighet (NRO nød 2 b)
  • den slags] ting av den art; slike ting, slikt (NRO slags 1 b b)
  • rigtignok] sannelig, virkelig; brukt for å forsterke utsagnet, her som forsikringsadverb (NRO 2 a)
  • forlade sig på] stole på, være sikker på (NRO forlate 4)
  • deslige] lignende, slike (NRO desslike)
  • asyl] tilfluktssted, pleieanstalt (NRO); på denne tid vanlig om f.eks. barnehjem, der man mottok foreldreløse og andre pleietrengende barn
  • fuldkommen] fullstendig, ubetinget, helt (NRO fullkommen 1). Funksjonen av den ubøyde formen av partisippet (av det foreldede verbet fullkomme) er ikke predikativ, som den formelt ligner (men som ikke passer med innholdet av setningen), men adverbial; også Molbech (1859 fuldkommen 4) har ubøyd form. Som adverbial står adjektivet normalt i nøytrumsformen, men t-en kan utelates ved visse adjektiver, særlig i dem med endelsen -lig og i ord som kan oppfattes som adverb. En enkel forklaring kan være at mens fullkomme ennå hørte til samtidsspråket, ble fullkommen henført til verbet som en bøyningsform av dette og dermed sperret for ytterligere bøyning (jf. Diderichsen 1962, 49).
  • thinglæst] tinglese: tinglyse; innføre i tingbok, panteregister e.l. (sammendrag av dokument om rettshandel, f.eks. skjøte, pantobligasjon, ektepakt) for dermed å gi rettshandelen full rettslig beskyttelse overfor en tredjemann (NRO)
  • skøde] skriftlig erklæring, dokument (på stemplet papir) om overdragelse av eiendomsrett til fast eiendom eller skip (NRO I skjøte)
  • herregården] herregård: opprinnelig et sted hvor en herre, dvs. en adelsmann, bor, og som det hører bondebruk (leilendingsbruk) under (NRO). For gårdene hvor de bodde, setegårdene, hadde aristokratiet oppnådd visse privilegier, særlig skatte- og tiendefrihet. Etter innføringen av eneveldet i 1660 fikk også borgerlige rett til å erverve herregårder. Med avskaffelsen av adelen i Norge i 1821 falt all skattefrihet bort ved eierens død. Det var da bare 21 setegårder igjen. Begrepet herregård fikk etter hvert et mer uklart innhold, men kan sies å betegne et gårdsbruk som ikke bare er stort, men som det også er knyttet en historisk tradisjon til, og som har spilt en rolle både økonomisk, sosialt og kulturelt (Coldevin 1950, b. 1, 9–11; Imsen & Winge 1999, 372). Jf. for øvrig kommentar til .
  • approbationen] approbasjon: godkjennelse (særlig adm.) (NRO)
  • legatet] legat: formuesrettigheter, pengebeløp som ved testamentarisk forordning tilfaller en eller flere personer, eller tilgodeser en stiftelse, et bestemt formål e.l. (jur.) (NRO)
  • stiftelsen] En stiftelse dannes ved at en formuesverdi ved testament, gave eller annen rettslig disposisjon selvstendig blir stilt til rådighet for et bestemt formål av ideell, humanitær, sosial, utdannelsesmessig, økonomisk eller annen art. Som stiftelser regnes også selvstendige legater, institusjoner og fond som private har opprettet (jf. Salmonsen Stiftelse).
  • bramfrit] jevnt og liketil (NRO bramfri)
  • bli’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • panteobligation] gjeldsbrev hvorved kreditor får pant i fast eiendom, skip e.l. som sikkerhet for gjeldens betaling (jur.) (NRO pantobligasjon)
  • første prioritet] fortrinnsrett (i en bestemt rekkefølge) til betaling hvilende på pant i fast eiendom; panterett i fast eiendom (særlig jur.) (NRO prioritet 2)
  • assureres] forsikres (NRO assurere); om person som skal oppebære erstatning hvis forsikringstilfellet inntreffer (NRO forsikre 1 b). Det fremgår av det følgende at enkelte religiøse grupperinger kunne oppfatte forsikring som uttrykk for manglende tillit til at en institusjon av denne typen stod under beskyttelse av «en højere styrelse» (HIS 7, ). Fra midten av 1800-tallet ble det som ledd i en generell moderniseringstendens etablert private assuranseselskaper i en rekke norske byer. Et eksempel finner vi i Bergen:
    I 1850-årene er Bergen på mange måter i ferd med å legge grunnlaget for en framtid som skulle følge helt andre linjer enn fortiden – byen får sine forretningsbanker og assuranseselskaper, sine første dampskipsselskaper, sitt første mekaniske verksted, telegraf og kjernen i en noenlunde moderne sentrumsbebyggelse (Lorentzen 1949, 155).
  • ligesom] noe i likhet med, noe i retning av; brukt til å angi at noe minner om, best kan sammenlignes med det som et tilknyttet substantiv betegner (NRO likesom 2 a)
  • sandeligen] så menn, virkelig (NRO sannelig 2). Endelsen -en er tillagt adjektivet (og til adverb) for å danne adverbform. Den norrøne adverbendelsen -liga, -lega ble til -lig, og i «den nyere Tid er til denne Afledningsform føiet Endelsen en: høiligen […] Denne Tilføielse af en til Adverbier paa lig er ligesaa unødvendig, som Tilføielsen af Adjektivets Intetkjønsmerke t er urigtigt (f.Ex. temmeligt)» (Løkke 1855, § 147, anm. 1).
  • har det sig] forholder det seg, henger det sammen (NRO ha A 3 b)
  • meningsberettigede] som (etter stilling, kunnskaper, innsikt) har rett til eller krav på å ytre en mening og bli hørt på (i et visst spørsmål) (NRO meningsberettiget). Grunnloven av 1814 gav stemmerett til menn som var eiendomsbesitter eller som hadde embete. Den desidert største velgergruppen var selveiende bønder og leilendinger. Med veksten i middelklassegrupper som var velutdannede og tjente bra, men ikke hadde tilstrekkelig eiendom og heller ikke embetsstillinger, vokste presset for utvidelse av stemmeretten. Folketellingen 1875 ble preget av ønsket om å beregne konsekvensene av en utvidelse av stemmeretten, og hovedsaken ble å skille mellom personenes mer og mindre selvstendige, overordnede eller underordnede stilling i arbeidet. Til dette formål ble de offentlig ansatte inndelt i 1) embetsmenn, 2) bestillingsmenn og tilsvarende og 3) arbeidere, og de private på tilsvarende måte i 1) selvstendig næringsdrivende, 2) private betjenter, funksjonærer og tilsvarende og 3) arbeidere (Lie & Roll-Hansen 2001, 117–20; Myhre 2004, 110–18).
  • ta’ anstød] anstøt: følelse som vekkes når noe støter ens begreper om det moralske eller passende; forargelse (NRO 2); jf. Matt 11,6 (par.) samt Pontoppidans forklaring: «Hvad er Forargelse? Et Anstød, som ligger i Veien for vor Sjel, og kan føre den i Fald» (Pontoppidan 1832, spørsmål 614). Om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform.
  • min embedsbroders tilhængere] kan sikte til vekkelseskristne grupperinger. Manders benytter kanskje begrepet embete slik det i lutherske kirker kunne bli brukt om det kall eller den oppgave hver enkelt hadde. Her er dette sannsynligvis en henspilling på kollegaforholdet til en av stedets lokale menighetsprester – som ansatte i den offisielle kirke var de regelmessig statlige embetsmenn. Omkring 1850 oppstod det i Norge en vekkelseskristendom med forankring i teologutdannelsen ved universitetet i Kristiania. Universitetslektor, senere (fra 1860) professor Gisle Johnson ledet denne utviklingen, som etablerte en nær forbindelse mellom teologi og lavkirkelig legmannsreligiøsitet. De eldre prestene var fortsatt preget av en rasjonalistisk, såkalt liberal kristendomsoppfatning, mens de nye prestene som fra midten av århundret ble uteksaminert fra Det teologiske fakultet, hadde synd, anger, valg og omvendelse som sine hovedtemaer og gjeninnførte helvetesstraffen i sine prekener. Troen skulle nå individualiseres, og Johnson gav støtet til en landsomfattende vekkelse med vekt på syndsbekjennelse og omvendelse til et nytt levesett. For en bredere fremstilling av denne utviklingen, se innledningen til Brand, HIS 5k, 249–54.
  • den rette tillid til en højere styrelse] Kravet om tillit til Guds styrelse kommer sterkt til uttrykk i Pontoppidans forklaring: «Hvorfor kalde vi Gud en Fader, som er i Himmelen? For at opløfte Hjertet, og destomere opvække en ærbødig Tillid til den Allerhøieste, som seer og formaaer alle Ting»; «Styrer og opholder Guds Forsyn alle andre Ting i den ganske Verden? Ja»; «Hvad er det at forlade sig paa Gud allene? Det er, med fuld Tillid at overgive sig i Guds Forsyn, vente alt Godt fra ham, og sætte al sin Sag i hans Haand. Ordsp. 3,5. Haab paa Herren i dit ganske Hjerte, og forlad dig ikke paa din Forstand» (Pontoppidan 1832, spørsmål 570, 360, 98).
  • bevidsthed] det å være (politisk, sosialt, religiøst) bevisst (mest litt.) (NRO bevissthet 3); «ofte nærmende sig bet.: samvittighed» (ODS bevidsthed 1)
  • lettelig] med letthet; uten vanskelighet (NRO 1); om avledning av adverb fra adjektiv, jf. Løkke (1855, § 147, anm. 1). Ordet kan også bety ‘ubesindig’, dvs. uten at en handling eller konsekvens er gjennomtenkt; jf. ODS, som samtidig angir at ordet i slik betydning kan være foreldet: «dels (nu næppe br.) som udtr. for, at man handler letsindigt eller ubetænksomt. Derfor skulle hver Christen vogte sig for falsk Eed og for lettelig at svære […] (jf. bet. 2.1; dial.) som udtr. for, at man udfører noget ligegyldigt eller overfladisk, tager sig det let» (ODS 1.5). At pastor Manders velger denne høyprosaformen og ikke let eller med lethed, kan oppfattes som en religiøs yrkessjargong etter mønster av sandelig o.l. i bibel- og postillspråk.
  • kommunale fattigbyrder] Etter fattigloven av 1845 ble fattigvesenet underlagt det kommunale selvstyret. Etter loven hadde tre grupper rett til fattigstøtte: 1) arbeidsuføre, gamle og syke, 2) delvis arbeidsføre, men trengende og 3) fattige barn uten forsørger. En ny fattiglov av 1863 tok sikte på å få ned utgiftene og strammet inn ytelsene både overfor fattige arbeidsføre og gamle og syke (Pryser 1999, 255–56). Utgiftene til fattigvesenet økte også i de gode 1870-årene, men f.eks. i Kristiania gikk fattigutgiftenes andel av de samlede kommunale utgifter likevel ned, fra over 50 % enkelte år i 1840-årene til snaut 30 % i perioden 1867–76. I landkommunene stod fattigvesenet ennå i 1883 for nesten 40 % av utgiftene. Fattigskatten ble betalt særskilt og utlignet etter jordeiendom, formue og inntekt. Fattigloven av 1863 definerte formue og inntekt mer presist enn før og gav klarere regler for utligning av by- og fattigskatt (Myhre 1990, 348, 355; Try 1979, 354, 472).
  • fattigbyrder] (tyngende) utlegg til forsorgsvesenet (NRO fattigbyrde)
  • befrygte] frykte for; frykte (litt., foreldet) (NRO befrykte)
  • vække forargelse i menigheden] Utsagnet har bibelsk klangbunn, jf. 1. Kor 10,32: «Værer uden Forargelse baade for Jøder og Grækere og for Guds Menighed»; jf. også Pontoppidans forklaring: «Hvad er Forargelse? Et Anstød, som ligger i Veien for vor Sjel, og kan føre den i Fald» (Pontoppidan 1832, spørsmål 614); jf. Matt 18,6–7: «Men hvo, som forarger een af disse Smaa, som troe paa mig, ham var det bedre, at der var hængt en Møllesten om hans Hals, og han var sænket i Havets Dyb. Ve Verden for Forargelserne! Thi det er nødvendigt, at Forargelser komme, dog ve det Menneske, ved hvem Forargelsen kommer!» Jf. for øvrig kommentar til .
  • beskærmelse] beskyttelse (ODS 1); jf. Landstads Kirkesalmebog, salme nr. 390, syvende strofe: «Beskjærm os du, som ene kan» (Landstad 1869). Jf. kommentar til .
  • la’ det stå til] dristig (eller likegyldig) la tingene ha fritt løp, la det gå som det best kan (uten å tenke på risiko eller følger) (NRO stå 9 d); om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • gåt ild] tatt fyr (ODS ild 3)
  • anfægtelser] anfektelse: eg. det å anfekte(s); fristelse eller tvil som volder sinnsuro og indre kamp (NRO). Ofte brukt i religiøs betydning, jf. Pontoppidans forklaring: «Er den sande Troe altid og hos alle lige stærk? Nei, thi naar den anfægtes af Vantroe, da er den undertiden meget svag som en skjælvende og bævende Haand»; «Hvem har saaledes bevaret sin Kydskhed imod Anfægtelse? Joseph, da han sagde til Potifars Hustru: Hvorledes skulde jeg gjøre denne store Ondskab og synde imod Gud? 1 Mos 39,9» (Pontoppidan 1832, spørsmål 500, 227).
  • at føre et ulasteligt levnet] bibelsk stiltone, jf. Rom 6,4: «Vi ere altsaa begravne med ham ved Daaben til Døden, for at, ligesom Christus er opreist fra de Døde formedelst Faderens Herlighed, saa skulle og vi vandre i et nyt Levnet.»
  • fornødenhed] nødvendighet; av ty. Vonnöten; «især: det forhold at noget behøves, tiltrænges, er paakrævet, ikke (godt) kan undværes; ogs.: det forhold at trænge til eller behøve noget; behov» (ODS 1)
  • rigtignok] sannelig, virkelig; brukt for å forsterke utsagnet, her som forsikringsadverb (NRO riktignok 2 a)
  • taget Regine til mig] tatt henne inn som familiemedlem; ta: føre, sette (en, noe) i den eller den tilstand, det eller det forhold (NRO D 4 b a); «m. h. t. person (levende væsen): lade komme til sig; modtage; antage sig; spec. m. h. t. barn: adoptere» (ODS tage B 20.10)
  • let overfrakke] enten en kort, ettersittende, enkeltspent overfrakk kneppet med tre eller fire knapper og med nedhengende skjøter bak, oftest grå eller sort, eller en kort (til knærne eller kortere), rett avskåret og smalt ettersittende (ikke figursydd) frakk med skjult knepping (C.W. Cunnington & P. Cunnington 1973, 290–301)
  • merskumspibe] (lang)pipe med merskumshode (NRO merskum); merskum: hvitgrått eller gulaktig porøst mineral som lett lar seg tildanne og særlig er brukt til å lage pipehoder; av ty. Meerschaum ‘havskum’
  • den forlorne søn] Uttrykket stammer fra fortellingen om den fortapte sønn i Luk 15,11–32: En mann hadde to sønner. Den ene ble hjemme og tjente faren, mens den andre fikk med seg sin del av farsarven, reiste bort og «ødte der sit Gods i et overdaadigt Levnet». Da han så vendte tilbake til faren, ble han likevel overdådig tatt imot. Han hadde vært «fortabt», men var nå «funden». Den tradisjonelle betegnelsen «den forlorne Søn» har sitt opphav i Luthers tyske bibeloversettelse, der det heter at sønnen «war verloren». Uttrykket er ikke brukt i selve teksten, hverken i danske eller norske bibeloversettelser. Derimot finnes det «en forloren Søn» i summariet til Lukasevangeliet, kapittel 15. Billed-Bibel for Det norske Folk, den såkalte Grimstad-bibelen fra 1840, har også en illustrasjon som er kalt «Den forlorne Søn».
  • den hjemkomne søn] jf. foregående kommentar
  • kalde Dem ved fornavn] Å benytte fornavn var et uttrykk for høy grad av intimitet eller nært bekjentskap. Manders demonstrerer med dette at han som den eldste av de to mennene (i samsvar med regler for god takt og tone) har rett til å foreslå tiltaleform, og hans behandling av Osvald er egnet til å understreke både pastorens nære forhold til familien og hans overlegne stilling overfor Osvald. Mennesker utenom den nærmeste familiekretsen titulerte man med deres sivile og eventuelt yrkesmessige tittel (herr, fru, frøken; banksjef, sakfører osv.) og – når det dreide seg om direkte tiltale – med høflighetsformen De.
  • sit indre menneske … sit ydre menneske] jf. Paulus språkbruk i Rom 7,22–23: «thi jeg haver Lyst til Guds Lov efter det indvortes Menneske; men jeg seer en anden Lov i mine Lemmer». Jf. også 2. Kor 4,16: «Derfor blive vi ikke trætte, men om end vort udvortes Menneske gaar tilgrunde, fornyes dog det indvortes Dag for Dag»; og i Ef 3,16: «det indvortes menneske».
  • tilforladelig] sannelig, sant for dyden, virkelig (NRO tilforlatelig 2)
  • på det sidste] i den seneste tid (NRO sist A 1 b)
  • hvor] her brukt som et måtesadverb, svarende til hvordan, hvorledes i direkte spørsmål (NRO B II 1 a)
  • slægter jo mig på] slekte på: ligne (i utseende eller vesen, eg. på grunn av avstamningsforhold) (NRO slekte). Ordstillingen må regnes som en danisme, jf. forbindelsen slægte paa en eller (som i riksspråket) slægte en paa (ODS slægte 2.1).
  • presteligt] som tilhører, tilkommer eller er eget for en prest (NRO prestelig)
  • ikke ældre end han blev] selv om han ikke ble eldre enn han gjorde. Konstruksjonen er en innrømmelsessetning innledet av et fritt subjektspredikativ bygget opp etter mønsteret ikke + komparativ + enn (ikke mer enn, ikke oftere enn, ikke større enn osv.), som danner en innholdsmessig motsetning til en foranstilt (som her) eller (oftere) etterfølgende hovedsetning.
  • smukt] pent; som fortjener ros og moralsk anerkjennelse; moralsk, etisk tiltalende (om handling, tankegang) (NRO smukk 2)
  • rask] livsmodig og handlekraftig; djerv og kjekk (NRO 3)
  • forkælet] forvent ved overdreven omsorg eller hensynsfullhet; skjemmet bort (NRO forkjæle)
  • såre] i høy grad (NRO 1 b)
  • ikke har råd til at gifte sig] Gifte kvinner i over- og middelklassen skulle ikke ha lønnsarbeid, men bli forsørget av mannen, som dermed ikke kunne gifte seg før han hadde utsikt til å kunne forsørge en familie med sin inntekt. Unge menn av borgerskapet kunne i regelen ikke forsørge en hustru før de var minst 25 år gamle.
    Og da det naturligvis var umuligt at gennemføre, at borgerskabets sønner levede i kønslig afholdenhed i over ti år fra kønsmodenhedens indtræden, tolererede en stor del af dette borgerskab den autoriserede prostitution som en acceptabel nødløsning for mændene […] Den reglementerede prostitution (lovfæstet i Norge 1868, i Danmark 1874 og i Sverige 1875) betragtedes af mange agtværdige samfundsborgere som en nødvendig sikkerhedsventil (Bredsdorff 1973, 12, 14).
  • du forbarmende] du som viser forbarmelse; av forbarme: ha medlidenhet med; i gjerning vise medlidenhet (Molbech 1859); ynkes (over en), ha medlidenhet (med) og tilgi eller hjelpe (en); uten refleksivt pronomen i adjektivisk presens partisipp som utrop (bib., rel.) (NRO); eg. en allusjon til en barmhjertig gud (ODS forbarmer). Uttrykket er pastor Manders’ typiske utbrudd av forferdelse.
  • forstøde] støte vekk; vise vekk fra samkvem med seg (NRO forstøte 1)
  • ulovlige forhold] På dette tidspunkt gjaldt straffeloven av 1842. Den fastsatte i kap. 18, § 7 at «Den, som gjør sig skyldig i Hor, straffes, naar det sker med ugift Person, med Fængsel eller Bøder. Den Ugifte straffes med Bøder» (Den norske Straffelov 1874). I samme kapittel, § 22, den såkalte konkubinatparagrafen (som gjaldt som norsk lov frem til 1972), heter det:
    Leve ugifte Personer sammen, som om de vare Ægtefolk, straffes de med Bøder eller Fængsel. Ved Bedømmelsen af, hvorvidt saadant Samliv finder Sted, kommer det ikke i Betragtnig, at de Angjældende intet Fællesskab have i Indtægter og Udgifter. Hvo, som heri paany gjør sig skyldig, ansees med Fængsel eller Strafarbeide i femte Grad. Straf efter denne § bortfalder, hvis Nogen af dem, der saaledes have forseet sig, siden lovligen kommer i Ægteskab (Den norske Straffelov 1874).
  • såkaldte vilde ægteskaber] vilt ekteskap: fritt erotisk forhold, kameratekteskap (NRO vill 6 c c). Uttrykket var ikke tidligere kjent fra dansk eller norsk, og stammer sannsynligvis fra tysk. Det mangler i flere vanlige tyske ordbøker, men finnes i Der Sprach-Brockhaus: «avvikende (i skadelig forstand) fra det alminnelige: vilt ekteskap, inngått hverken lovformelig eller kirkelig» (1954 wild 4; til norsk ved HIS). Uttrykket ble (etter anvendelsen hos Ibsen) alminnelig i den dansk-norske debatt om kjønnsmoralen i 1880-årene, den såkalte «sædelighedsfejde», med innlegg av bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson (En hanske) og Georg Brandes (1899–1910, b. 13, 447–94). Med referanse til det tyske uttrykket «wilde Ehe» anfører ODS «vildt ægteskab, (foræld., især alm. (efter H Ibsens brug af udtrykket i Gengangere. (1881). 50) i sædelighedsfejdens tid i 1880erne) om frit samliv» (ODS V vild 7.3). Sannsynligvis reflekterer uttrykket religiøs terminologi (gjennom pastor Manders), som motsetning til Osvalds avvikende holdning når han deretter anfører at han aldri har lagt merke til noe «særlig vildt ved de folks samliv» (HIS 7, ). Osvald refererer med dette ikke nødvendigvis til begrepet «fri kjærlighet», slik ordbøkene ser ut til å forutsette. Sannsynligvis fantes det ikke noe slikt språklig uttrykk i samtiden, da samboerskap ikke var sosialt akseptert og heller ikke tillatt etter loven, jf. kommentar til .
  • herr] På 1800-tallet hadde herr kommet i bruk foran navn og titler uten sosial gradering (NRO herre 3 a).
  • går i svang] gå i svang: være (komme til å bli) alminnelig utøvet, være (bli) gjengs, (komme til å) råde (om noe forkastelig, klanderverdig) (NRO svang subst.)
  • hævd] eksistensberettigelse, anerkjennelse som har sitt grunnlag i stadig og alminnelig bruk, sedvane, tradisjon (litt.) (NRO I hevd)
  • tarvelige] som innskrenker seg til det strengt nødvendige; enkle, billige eller av dårlig kvalitet; simple (NRO tarvelig 2 a)
  • knejper] kneipe: enkelt (eller særlig tarvelig) utstyrt bevertningssted, restaurant hvor det serveres øl og/eller vin (NRO)
  • deslige] lignende, slike (NRO desslike)
  • forivre dig] bli så ivrig, så opphisset at du sier eller gjør noe uoverlagt, noe du senere angrer e.l.
  • den forlorne søn] Uttrykket stammer fra fortellingen om den fortapte sønn i Luk 15,11–32, jf. kommentar til .
  • hædersmindet] hedersminne: minnesmerke, monument som reises for å hedre en avdød (NRO)
  • Deres pligt var … knyttet ved hellige bånd] Ekteskapet betegnes som hellig i Danmarks og Norges Kirke-Ritual, der presten sier: «at I tilforn have indbyrdes samtykt hverandre at ville leve tilsammen i den hellige Ægteskabs-Stat» (1863, 123).
  • Alving] Formelle regler for takt og tone krevde også at når f.eks. en hustru omtalte sin mann overfor utenforstående, ble det regnet for korrekt at hun benyttet hans etternavn.
  • billiger] erklærer seg enig i, bifaller, godkjenner (NRO billige)
  • en hustru er ikke sat til at være sin husbonds dommer] jf. Paulus’ ord til efeserne i Ef 5,22–24:
    I Kvinder! Værer Eders egne Mænd underdanige, som Herren! Thi Manden er Kvindens Hoved, ligesom og Christus er Menighedens Hoved […] Men ligesom Menigheden er Christus underdanig, saaledes skulle og Kvinderne være sine egne Mænd underdanige i alle Ting.
  • bære det kors] et alminnelig religiøst uttrykk, jf. «å ta sitt kors opp» og «å bære sitt kors». Det henspilles på Jesu ord i Matt 10,38: «og hvo, som ikke tager sit Kors og følger efter mig, er mig ikke værd»; og Matt 16,24: «vil Nogen komme efter mig, han fornægte sig selv, og tage sit Kors, og følge mig.» I Johan Arndts Postille (utgitt første gang i 1615) brukes uttrykket i sammenheng med ekteskapet: «Ægtestanden skal være en Skole for mange Dyder, et Troens, Bønnens og Taalmodigheds Værksted, ja vi lære her, hvorledes vi skulle skikke os i vort Kors, at vi ret kunne bære det» (Arndt 1855, 167).
  • eragtet] ment, ansett (NRO erakte)
  • forlader den snublende] religiøs talemåte, jf. skriftsteder som Sal 121,3: «Han skal ikke lade din Fod snuble»; og Jes 35,3: «Styrker de afmægtige Hænder og bekræfter de snublende Knæ!»
  • fornødne] nødvendige (NRO fornøden)
  • visselig] brukt for å uttrykke absolutt, sikker forvissning; overbevisning, mening (mest litt.) (NRO 1 a)
  • Jeg var kun et ringe redskab i en højeres hånd] jf. kommentar til . I Apg 9,15 kaller Herren Paulus «et udvalgt Redskab».
  • til velsignelse] religiøs talemåte. Jf. slutten av Bjørnsons novelle «Faderen» (1859): «Nu tænker jeg, at Sønnen din endelig er bleven dig til Velsignelse» (Bjørnson 1919–20, b. 1, 439).
  • hustruens pligter … moderens] sikter til den tradisjonelle familieetikken som foreskriver at en hustru har plikter overfor sin mann, samtidig som en mor har plikter overfor sitt barn. Det vielsesritualet som fremdeles gjaldt på denne tid (inntil 1889), inngikk i Danmarks og Norges Kirke-Ritual fra 1863 og var i samsvar med Kong Christian den Femtes Norske Lov av 1687. I vielsesritualet dras det veksel på og siteres fra Paulus’ ord til efeserne, jf. kommentar til .
  • således har De siden fornægtet moderens] I samtiden stod først og fremst kvinnene for barneoppdragelsen. I Pontoppidans forklaring omtales imidlertid foreldrenes plikter, ikke særskilt morens: «Hvad er de naturlige Forældres saa og Formynderes Pligt imod de Unge? At bede for dem, og bære Omsorg for deres timelige, aandelige og evige Velfærd. Eph. 6,4. Opføder eders Børn i Tugt og Herrens Formanelse» (Pontoppidan 1832, spørsmål 177).
  • uheldsvanger] ulykkebringende, skjebnesvanger, farlig (NRO uhellsvanger 1)
  • tragten] higen, streben (NRO trakten)
  • satte Deres barn ud] anbragte sitt barn i fast opphold eller i pleie hos fremmede (NRO sette 3 a a). Uttrykksmåten «sette ut» virker i våre dager påfallende, da den kan assosieres med den gamle hedenske skikk å sette ut uønskede spebarn i skog og mark. Den vanlige uttrykksmåten for det å gi fra seg sitt barn til andre ville i våre dager være å «sette bort». Dette var imidlertid ikke tilfelle midt på 1800-tallet, da sætte ud kunne brukes om «At sætte et Barn ud af Huset, altsaa i Kost hos Fremmede» (Molbech 1859 sætte ud); «anbringe under andre leveforhold; navnlig: udsætte som hittebarn; ogs. (dial.): anbringe i pleje eller tjeneste hos fremmede» (ODS II sætte E 55.1).
  • det tør endnu være tid] kan anses som et uttrykk for pietismens vektlegging av at omvendelsen ikke kan utsettes, jf. Brorsons salme: «I Dag er Naadens Tid, I Dag er Gud at finde» (Landstad 1869, nr. 387).
  • tør] vil, kan; brukt på samme måte som kunne, men ofte med sterkere betydning av det mulige av eller det forsiktige i påstanden (NRO I tore A 2)
  • være tid] nok tid til at det er mulig; tid: kort, begrenset stund, frist (som man har igjen eller foran seg til å utføre noe) (NRO 7 b)
  • føre ham tilbage fra forvildelsens stier] religiøst farvet språkbruk. Ordet forvildelse kan føres tilbake til Jes 53,6: «vi fore alle vild som Faarene». Jf. også Landstads Kirkesalmebog: «Det Faar, som forvildet er og mist» (Landstad 1869, nr. 466). Det snakkes også om sti(er) en rekke steder i Bibelen, jf. Sal 119,9: «Hvormed skal en ung holde sin sti ren?»; og Ordsp 4,11: «jeg leder dig paa de rette Stier».
  • Vend selv om] Oppfordring til omvendelse finnes en rekke steder i Det gamle testamente, f.eks. i Esek 33,11: «vender om, vender om fra Eders onde Veie!».
  • oprejs, hvad der dog måske endnu kan oprejses i ham] religiøs talemåte, jf. Pontoppidans forklaring:
    Hvem har da forhvervet Menneskene Guds Naade saa de kan opreises af Faldet og føres tilbage i en salig Stand? Det har alene Jesus Christus, Guds egen Søn, hvilken strax efter Syndefaldet blev lovet, og i Tidens Fylde sendt al Verden til en Saliggjører og Opreiser af Faldet (Pontoppidan 1832, spørsmål 396; jf. 433).
  • Thi] for
  • skyldbetynget] belastet av skyld på grunn av sine handlinger
  • Helene] Pastor Manders tiltaler ellers vertinnen som fru Alving; at han her bruker hennes fornavn, røper at de egentlig er eller har vært fortrolige omgangsvenner, og at han et øyeblikk glemmer sin formelle tiltalemåte. Vanlig høflighet innebar at man heller ikke kunne si du til andre enn dem man var på fornavn med – som oftest bare den nærmeste familie. Mennesker utenom den nærmeste familiekretsen titulerte man med deres sivile og eventuelt yrkesmessige tittel (herr, fru, frøken; banksjef, sakfører osv.) og – når det dreide seg om direkte tiltale – med høflighetsformen De. Formelle regler for takt og tone krevde også at når f.eks. en hustru omtalte sin mann overfor noen som ikke var dus med ham, ble det regnet for korrekt at hun benyttet hans etternavn. Fru Alving omtaler i samsvar med dette sin avdøde mann ved hans etternavn. Dersom to personer kjente hverandre godt, kunne de benytte du-form og fornavn på hverandre i mer offisielle og/eller forretningsmessige sammenhenger. Var det andre til stede, som hver av dem bare var dis med, var det naturlig at de benyttet De-form, tittel og etternavn overfor hverandre.
  • bortløben] som er løpt bort (fra sin herre, sine foresatte e.l.) (mest litt.) (NRO bortløpen). Fru Alving sikter muligens til Kong Christian den Femtes Norske Lov av 1687, som fastsatte adgang til skilsmisse dersom den ene ektefelle uten lovlig grunn forlot den andre. Loven fastsatte at skilsmisse kunne innvilges på grunnlag av horeri, Desertio (dvs. «naar den ene Egte Person foruden nogen skiellig Aarsag eller den andens Samtykke, forlader den anden og drager bort») og Impotentia (dvs. «naar nogen er ubeqvem til Egteskab […] om den hafde den Brøst før Bryllupet») (Norske Lov 1687, bok 3, kap. 18, § 15).
  • fruentimmer] kvinner (fam., spøkefullt eller nedsettende), jf. kommentar til
  • ryggesløs] som hensynsløst setter seg ut over moralens bud, som er moralsk fordervet, som lever et utsvevende liv (NRO 1). Den syntaktiske funksjonen er fritt subjektspredikativ (derfor felleskjønnsform (entall) i samsvar med subjektet).
  • forargelsen] «Gierningen at forarge, eller den Handling, hvorved man forarger» (Molbech 1859); religiøs ordbruk, jf. Rom 14,13: «Ingen maa give sin Broder Anstød eller Forargelse!»
  • kom undervejr med] fikk vite, rede på (noe som søkes holdt skjult) (NRO II vær A 4 b)
  • sagte] dempet, stille; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)
  • fik sin vilje med pigen] klarte å forføre; få sin vilje: oppnå det man vil hos en person av det motsatte kjønn, få sin erotiske lyst stillet (NRO vilje 2 a d)
  • lønlige] hemmelige (NRO lønnlig)
  • utérlige] urene, skitne; men bare i overført betydning, om det som i moralsk forstand er urent; ukysk, uanstendig, lidderlig (Molbech 1859 uteerlig)
  • ha’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • fremfærd] trang og evne til å komme frem, til å få noe utrettet; arbeidslyst og initiativ (NRO fremferd 2)
  • statskalender] årlig utgitt verk som inneholder opplysninger om det aktuelle lands statsinstitusjoner, deres saksområder, samt fortegnelse over deres embetsmenn, tjenestemenn, av og til også fortegnelse over hoffinstitusjoner, ridderordener og deres medlemmer m.m. Opprinnelig var slike bøker private foretak med svært forskjelligartet innhold, der årets kalender (derav betegnelsen statskalender), fyrstehusenes genealogier og hoffinstitusjonene tok en betydelig plass. Den første dansk-norske statskalender ble utgitt i 1734 med tittelen Königlich dänischer Hof- und Staats-Kalender. Den første norske statskalender utkom i 1815, og deretter med kortere og lengre mellomrom. Fra 1877 utkom den årlig under offentlig redaksjon (Salmonsen Statshaandbog).
  • dra’ hele læsset] gjøre hele (eller det meste, det tyngste) arbeidet (ODS I læs 2)
  • dra’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • Bien] (fr.) godt
  • Ja, forargelse kan vi jo dog ikke vække] religiøs talemåte jf. kommentar til
ANNEN AKT
  • strygeværelset] I den standardiserte planen Veiledning til Anlæg og Bebyggelse af Præstegaarde paa Landet er produksjonsrommene skilt ut fra oppholdsrommene. Det gjelder bl.a. en egen «Rullebod» som ligger i naboværelset til et «Bryggerhuus» (Sverdrup 1835). Det var altså egne rom til arbeid med renhold og vedlikehold av tøy, som ble utført adskilt fra kjøkkenarbeidet. Slike rom var ofte plassert i kjelleren.
  • synke] svelge (NRO B 2 a)
  • min tro] sannelig (som forsikring) (NRO I tro 1 d)
  • deslige] lignende, slike (NRO desslike)
  • forbyde] forhindre, avvende (NRO forby 2); her som oppfordrende konjunktiv
  • sa’ … ta’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • Johanne] kvinnenavn, fra lat. og gr. Joanna, hunkjønnsform til mannsnavnet Jo(h)annes, av hebr. Jochanan ‘Gud er nådig’. Navnet finnes i Det nye testamente (Luk 8,3; 24,10), men er også blitt nydannet i flere språk som avledning til ulike former av Johannes. Kjent i Norge siden 1400-tallet. Svært mye brukt på 1700- og 1800-tallet. Medregnet varianten Johanna ligger det på femte plass for hele landet i folketellingen 1865.
  • gå til bekendelse] tilstå (noe man er anklaget eller mistenkt for) (NRO bekjennelse 1)
  • kom … af tjenesten] ble oppsagt, måtte slutte (ODS tjeneste 3.4)
  • lod sig vel forlyde med] uttalte, ytret, lot forstå (NRO forlyde)
  • tilforladelig] sannelig, sant for dyden, virkelig (NRO tilforlatelig 2)
  • belave sig på] lage seg i stand til, gjøre seg ferdig til; forberede seg på; innstille seg på; regne med (NRO belage)
  • tre hundrede specier] I 1873–75 endret man myntenhet fra spesidaler til kroner. Verdien av en spesidaler ble satt til 4 kroner. Det her omtalte beløp svarer til 1200 kroner i 1881, og tilsvarer 64 690,91 kroner i 2007. Sammenlignet med hva som mot slutten av 1800-tallet var vanlig lønn for en tjenestepike, var det omtalte beløpet meget høyt. Ellen Schrumpf refererer i en studie av tjenestepikers lønns- og arbeidsforhold ca. 1890 en undersøkelse som sier at utgiftene for å holde en tjenespike var «omtrent 300 kr. aarlig, hvilket dog vel nærmest maa gjælde tjenere i de bedre stillede familier. Som tilnærmelsesvis rigtige gjennemsnitstall kan løn med tillæg af verdien af kost m.m. maaske ansættes til 200 a 220 kr. i landdistrikterne og 300–350 kr. i byerne» (Schrumpf 1978, 38). Velger vi det høyeste av disse beløpene, ble altså Johanne betalt ut med fire årslønner.
  • lumpne] usle, ynkelige (NRO lumpen 2)
  • en falden kvinde … falden mand] Uttrykket «en fallen kvinne» er alminnelig brukt om en kvinne som har brutt den rådende seksualmoral, som er blitt forført eller blitt med barn utenfor ekteskap (fam.) (NRO ulykke 3 b b). Molbech har «falden (forført) Pige», der «falden» og «forført» synes å være ensbetydende (1859 falde 4 c). Uttrykket «falden mand» er snarere en nyskapning. «Det var nemlig dengang et udbredt dogme, at kvinder ikke var i besiddelse af kønsdrift […] og dobbeltmoralen gjaldt derfor kun mændene, hvis eskapader man var parat til at se igjennem fingre med, navnlig hvis de blev foretaget i dybeste diskretion» (Bredsdorff 1973, 8).
  • endda] likevel; fremhever med innrømmende betydning om det utsagn det står i, at dets innhold gjelder tross visse motsetninger til noe tidligere meddelt (svarende til uttrykkene tross alt, allikevel, når alt kommer til alt), ofte uttalt med trykk på siste ledd når det står trykksterkt sist eller på siste trykksterke plass i setningen (NRO enda A 3)
  • rigtignok] sannelig, virkelig; brukt for å forsterke utsagnet, her som innrømmelsesadverb (NRO riktignok 2 a)
  • berådet Dem med Deres hjerte og med Deres pårørende] allusjon til samtidens ritualer for trolovelse og vielse, der presten spør: «Om I har beraad Eder med Gud i Himmelen, dernæst med Eders eget Hjertelag, siden ogsaa med Eders Slægt og Venner, at I vil have denne […] som hos Eder staaer» (Danmarks og Norges Kirke-Ritual 1863, 120).
  • berådet] tenkt seg om; områdd seg (NRO berå); overlagt, tatt i betenkning; jf. uttrykket med velberådt hu ‘med fullt overlegg’ (Molbech 1859 beraade 1)
  • som foreskrevet er] jf. Kong Christian den Femtes Norske Lov av 1687 (ny lov erstattet denne først i 1888), der det heter: «Hvo Hustrue vil have, bede hende af Forældre, eller rette Værge; Dog med hendis Ja og Villie» (Norske Lov 1687, bok 3, kap. 18, § 1).
  • Om mor kunde se op] om avdød person; fra graven se opp på jorden, på hva som foregår i ens hus o.l. (jf. ODS se 11.13); ikke registrert i NRO (se 4) eller i Molbech 1859
  • hvor al den herlighed] Ordbruken kan ha religiøse konnotasjoner, jf. Matt 4,8: «Atter tog Djævelen ham med sig op paa et saare høit Bjerg, og viste ham alle Verdens Riger og deres Herlighed». Vi finner allusjoner til dette bibelstedet i Olaf Liljekrans («Alverdens Herlighed»; HIS 2, bl.a. s. 312 l. 5), Gildet paa Solhoug («al den Herlighed»; HIS 2, s. 72 l. 16), Fru Inger til Østeraad («al Livets Herlighed»; HIS 3, s. 153 l. 13), Kongs-Emnerne («al Jordens Herlighed»; HIS 4, s. 427 l. 23) og Kejser og Galilæer («Al jordens herlighed»; HIS 6, s. 393 l. 11).
  • lov og orden] Lov og orden var idealer med fremtredende plass i sammenheng med tidens kvinnesyn og tidens diskusjon om kvinnens kall. Jf. John Angell James’ populære fremstilling i boken Den unge Kvinde: «Tugt og Orden er i Familien, hvad Retspleien er i et Samfund; hvor den fattes, kunne vel Lovene være gode, men de blive dog en død Bogstav, og Forbrydelser og Forvirring er den nødvendige Følge» (James 1878, 309).
  • står ikke i det] holder det ikke ut (mest dial.) (NRO stå 7 f c)
  • lagt dølgsmål på] lagt skjul på (NRO dølgsmål)
  • forfaldent menneske] forfallen: som til stadighet drikker for meget alkoholholdig drikk (alminnelig som mindre sterkt uttrykk enn fordrukken) (NRO forfalle 2)
  • du forbarmende] du som viser forbarmelse jf. kommentar til
  • rub og stub] smitt og smule, stort og smått, alt uten unntak (fam.) (NRO rubb 2)
  • agte og elske sin fader og sin moder] jf. det fjerde bud, med forklaring hos Pontoppidan: «Hædre din Fader og din Moder, at det kan gaae dig vel og du maa længe leve paa Jorden. Det er: Vi skulle frygte og elske Gud, ikke foragte vore Forældre, item dem, som have at byde og raade over os, og ei fortørne dem; men gjøre dem Ære, tjene, adlyde, agte og ære dem» (Pontoppidan 1832, spørsmål 158).
  • almindeligt] alment, generelt (NRO almindelig 1)
  • hårdeligen] hardt (litt., ofte arkais.) (NRO). Endelsen -en er tillagt adjektivet (og til adverb) for å danne adverbform, jf. kommentar til .
  • under pligten] Preposisjonen under er her brukt i forbindelse med et ord som betegner noe tyngende, knugende, trykkende e.l. (jf. NRO I under A 3 c).
  • maskepi] hemmelig kompaniskap eller forståelse (litt., nedsettende) (NRO)
  • bli’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • visseligen] foreldet eller familiært for visselig: brukt for å uttrykke absolutt, sikker forvissning, overbevisning, mening (mest litt.) (NRO 1 a)
  • tilstæde] tillate; la skje eller finne sted (NRO tilstede 1 a)
  • vi stammer nu … forbindelser] en henspilling på at alle mennesker ifølge skapelsesmyten i 1. Mos 2 stammer fra Adam og Eva. I Maurits Hansens novelle «Theodors Dagbog» (jf. kommentar til ) tror hovedpersonen Theodor og hans elskede Amalie lenge at de er halvsøsken (noe som allikevel viser seg å ikke være tilfelle). Theodor skriver til sin venn, den tyske studenten Oswald, at han ikke tror det ville være vederstyggelig for Gud om de to allikevel giftet seg: «Kjære Oswald […] Evangeliets Aand, der borttog Lovens Bogstav, har Intet, der lærer at afsky et saadant Forhold. Men for Menneskene var det en Afskylighed, og det laa jo i Tingens Natur, at vi maatte adskilles» (M.C. Hansen 1841–43, b. 2, 145).
  • langtfra ikke] slett ikke; ikke på langt nær; brukt som adv. langt (i forbindelsen langt fra) om fjernhet fra tanke, sinn, hensikt e.l. (NRO lang 2 b)
  • gengangeragtige] Betydningen av genganger er her forskjellig fra den mer konkrete mening ‘spøkelse’, ‘gjenferd’ e.l. jf. kommentar til .
  • lysrædde] som skyr dagens lys, dagens liv og kamp, den dagklare virkelighet (NRO lysredd 2 a); her sannsynligvis om frykten for å opponere mot samfunnets konvensjonelle oppfatninger
  • ha’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • maskinsøm] Symaskinen ble oppfunnet midt på 1800-tallet. Det fantes maskiner med både én og to tråder. De eldste var maskiner med én tråd. De sydde ved at en nål førte en tråd ovenfra og ned gjennom stoffet, før den samme tråden igjen ble hentet opp til stoffets overside. Fikk man tak i enden av denne tråden, var det lett å trekke ut hele sømmen: «Sytraaden danner paa denne Maade en sammenhængende Kæde, der imidlertid har den Ulempe, at den løber op i hele sin Længde, dersom der dannes et enkelt Fejlsting […] eller dersom den beskadiges et enkelt Sted» (Salmonsen Symaskiner). Maskiner med to tråder (dvs. over- og undertråd) sydde de mest solide sømmer. Den første symaskin med to tråder (og en underliggende skyttel som førte undertråden) ble patentert av amerikaneren Elias Howe i 1846. I slike tilfeller fører én nål med øye i spissen overtråden ned gjennom stoffet, denne henter opp undertråden, og de to trådene forbindes for hvert enkelt sting. Derved blir sømmen vanskeligere å trekke ut. Fru Alvings billedbruk sikter sannsynligvis til det første av de to alternativene, dvs. til den eldste type symaskiner. Slike enkelttrådede symaskiner ble produsert så sent som i 1870. Julius Hoffory gjengir en kommentar av Ibsen i forbindelse med oppsetningen av Gengangere ved Residenz-Theater Berlin i januar 1887. Man hadde der strøket fru Alvings replikk om maskinsøm, med den begrunnelse at det nå fantes «Maskiner af saa fuldkommen Konstruktion, at Syingen umulig kunde løbe op af sig selv. Men denne Innvending vilde Ibsen ikke lade gælde. ‹De kan være sikker paa›, sagde han med sit fine Smil, ‹at Fru Alving oppe paa Rosenvold har sin gammeldags Symaskine endnu›» (Hoffory 1888, 64).
  • tungeste] uomlydt form av tung i superlativ; jf. Molbech (1859), som kun angir de uomlydte formene tungere og tungest, og Løkke: «Stundom: tung – tyngre – tyngst, ved Siden af de nu mere brugelige Former: tungere, tungest» (1879, § 52). I forbindelsen et tungt slag: motgang, prøvelse e.l. som rammer en hardt (jf. NRO tung 6 a b).
  • kvinde, gå hjem] en mulig henspilling på samtalen mellom Jesus og en samaritansk kvinne i Johannesevangeliet. Kvinnen har hatt en rekke menn, og Jesus sier til henne: «Gak bort, kald din Mand og kom hid. Kvinden svarede og sagde: Jeg har ikke Mand. Jesus siger til hende: Du sagde riktig […] Thi du har havt fem Mænd» (Joh 4,16–18).
  • Helene] Bruk av fornavn signaliserte høy grad av intimitet. Det kunne bare forekomme mellom familiemedlemmer og nære venner. Det var f.eks. ikke uvanlig at hustruen både tiltalte og omtalte sin ektemann med etternavn, i alle fall i nærvær av mennesker de ikke var fullt fortrolige med, jf. kommentarer til og .
  • En går sig selv så let af minde] man glemmer så lett hvordan man en gang var; gå en av minne: bli glemt, ikke lenger huskes av en (NRO minne A 1 a)
  • ubefæstet] som (ennå) ikke er moden nok til å ha faste moralske prinsipper; som lett lar seg påvirke av dårlig moralsk innflytelse (NRO ubefestet 3)
  • forsørget … godt gift] jf. kommentar til
  • svæver mig for] foresveve: stå, vise seg (uklart, ubestemt) for ens bevissthet (om forestilling, bilde) (litt.) (NRO I sveve A 2 b)
  • fordølge] legge skjul på, fortie (NRO 2)
  • fælt gerne] brukt som forsterkende adv. til ord som uttrykker ubehag e.l. (fam.) (NRO fæl 2)
  • klarering] sluttoppgjør; klarere: gjøre opp med (en) (ved å betale ham det han har til gode, særlig lønn eller godtgjørelse) (NRO 1 b)
  • altingen] alle ting: alt; med attributivt (særlig ubestemt) pronomen brukt (folk. alm. i formen tingen) med vid, omfattende betydning, slik at forbindelsen i funksjon svarer til et (ubestemt) pronomen (NRO ting 3 d); jf. allting, alltingen
  • andagt] det å tenke på noe, vie noe oppmerksomhet; en samling i hjem eller andre steder utenfor kirkerommet – med bibellesning, og ofte tekstutleggelse, bønn og salmesang; av ty. Andacht
  • en liden opbyggelse] alminnelig betegnelse på et religiøst møte, gjerne i et privat hjem, der hensikten er «Veiledning til Gudsfrygt, til et religiøst Levnet» (Molbech 1859 Opbyggelse)
  • at kalde for] så å si; som man sier, som man kunne kalle det (NRO kalle 3 b)
  • gaverne] gave: begavelse, talent (NRO I 3)
  • Gu’ bedre mig] Gud bedre (folk. Gu(d) bære): et slags resignert utrop for å uttrykke at det nå engang ikke kan være annerledes; skam å si; bedre: gjøre bedre, råde bot på, gjøre godt igjen
  • Gu’ hjælpe] uttrykk brukt i edlignende forsikring, ofte med betydning som et forsterket sannelig, virkelig (fam.); formelaktig utbrudd som gir uttrykk for fortvilelse, beklagelse, harme (og hvor påkallelsen av Gud ofte trer i skyggen for affektbetydningen) (NRO hjelpe 1 a)
  • Jøss’] omdannelse av Jesus; utrop for å uttrykke forferdelse eller (forferdet) overraskelse (NRO 2); en svak ed
  • er … galt fat] er slik eller slik bevendt (med), står slik eller slik til (med) (NRO II fatt). Engstrand tror at Regine er gravid, noe som ville være sosialt stigmatiserende da alminnelig moral ikke aksepterte samliv før ekteskapet, og man så ned på kvinner som fødte barn utenfor ekteskap. Jf. kommentarer til og .
  • så skulde da] Skulle er her brukt i preteritum for å uttrykke (uoppfyllelig) ønske eller tanke (NRO skulle 9 c); også brukt som trussel (jf. ODS III skulle B 7.2). Her kan dette oppfattes som en interjeksjon og en undertrykt, middels sterk ed, i betydningen ‘så skulle da fanden ta deg’ e.l.
  • stedse] alltid, bestandig (NRO stetse 1)
  • redebon] villig og parat (til hjelp, tjeneste e.l.); beredvillig (NRO 1). Ordet har bibelske konnotasjoner, jf. f.eks. Tit 3,1; «at være redebonne til al god Gjerning»; og Matt 26,41: «Aanden er vel redebon, men Kjødet er skrøbeligt» (DNB 1854).
  • ministrialbogen] kirkeboken. Kirkebøkene fungerte lenge (men ikke på samme måte nå) som landets folkeregistre. I sognets ministerialbok eller kirkebok ble alle kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, vielse, begravelse opptegnet. Skrivemåten er her feilaktig for ministerial-, kanskje etter mønster av fremmedord som ministrant, ministrere. Det kan også leses som en hyperkorreksjon av en antatt feilaktig e som er kjent fra visse konsonantgrupper der den blir satt inn for å lette uttalen.
  • forholder] urettmessig holder (noe) tilbake for (en); urettmessig unnlater å gi (en) (noe); urettmessig skjuler (noe) for (en) (NRO forholde 1)
  • Ja, for hvorledes vilde De vel kunne retfærdiggøre Dem] ordbruk med mulige religiøse konnotasjoner, jf. Pontoppidans forklaring: «Hvad er da Retfærdiggjørelsen? Den er Igjenfødelsens allernærmeste Frugt, og bestaaer derudi, at den Treenige Gud, af idel Naade, for sin Dom frikjender en sand bodfærdig og troende Synder, baade fra sin Synd og dens fortjente Straf» (Pontoppidan 1832, spørsmål 503).
  • skamferet sig] bragt seg i vanry; skjemmet seg ut (folk.) (NRO skamfere 2)
  • skæms] skamme seg (NRO skjemmes, skjems)
  • som de siger] pleier å uttale; har som munnhell, ordtak e.l. (NRO si 1 f). Diderichsen samler slike innskudd og tillegg under betegnelsen «Sproglig Selvkritik», dvs. uttrykk som «kritiserer, modificerer eller understreger det anvendte Udtryk» (1962, 197).
  • oprejser den faldende] jf. kommentarer til og . Jf. også uttrykk som «falle ut i fristelser», jf. kommentar til .
  • falden i ulykke] (om kvinne) blitt forført, blitt med barn utenfor ekteskap (fam.) (NRO ulykke 3 b b), jf. kommentar til
  • desformedelst] preposisjon (vanligst adv.), med betydningen ‘formedelst, på grunn av’ (NRO dessformedelst)
  • Stakker] adj. brukt medfølende, medlidende om fattig person eller lidende, mishandlet, hjelpeløs, ulykkelig person eller skapning, jf. kommentar til
  • minds] husker; familiær form av minnes (NRO minne 2)
  • rejerte] var i voldsom, urolig og oftest støyende bevegelse; romsterte, tumlet, ståket, bar seg (NRO regjere 3 b)
  • i et nyt levnet] bibelsk stiltone, jf. Rom 6,4: «saa skulde og vi vandre i et nyt Levnet»
  • grædendes tårer] S-endelsen gir uttrykket et folkelig preg. Uttrykket forekommer ofte i Holbergs komedier, men da alltid med preposisjonen med og særlig i forbindelser med bede, f.eks. i Erasmus Montanus (V.v.): «Jeg beder eder da ydmygst med grædende Taare alle om Forladelse» (Holberg 1913–63, b. 4, 435), og i Pernilles korte Frøkenstand (II.i.): «Alt hvad her er at giøre imidlertid, er, at I med grædende Taarer beder Hr. Jeronimus staae fra sit Forsæt» (1913–63, b. 4, 458). Siden uttrykket har en viss bibelsk klang, kan det ha utgangspunkt i to versjoner av Paulus’ brev til Filipperne 3,18: «Mange vandre, hvilke jeg ofte haver sagt Eder, og endnu siger med Taarer (Chr.VI: grædendes), at være Christi Korses Fiender» (ODS I taare 1.5).
  • tænders gnidsel] en henspilling på uttrykk som brukes flere ganger i kapittel 8 i Matteusevangeliet, jf. Matt 8,12, der det fortelles at mange skal komme fra øst og vest for å sitte til bords i Guds rike, mens «Rigets Børn skulle udkastes i det yderste Mørke; der skal være Graad og Tænders Gnidsel»
  • sa’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • syndefald] henspilling på historien i 1. Mos 3 om hvordan Adam og Eva brøt Herrens påbud om ikke å spise frukten av treet i Eden og ble straffet for dette. Denne menneskehetens første synd kalles gjerne syndefallet.
  • en falden skabning] jf. kommentar til . Uttrykket har først og fremst konnotasjoner til syndefallet, der mennesket som guds skapning likevel falt i synd. Jf. Pontoppidans forklaring: «Hvad er et Menneske? En meget ædel Guds Skabning»; «Er nu intet Menneske mere i denne Uskyldighedsstand? Nei, desværre! det lærer Forfarenhed, at Adam og med ham alle hans Børn ere faldne af Uskyldigheds-Stand i Synde-Standen» (Pontoppidan 1832, spørsmål 368, 379).
  • står på to reelle ben] er en stø og solid kar; reell: (om person eller om opptreden, handlemåte) redelig (og grei); ærlig og oppriktig (NRO 2). Uttrykket to reelle ben er uvanlig og signaliserer en folkelig uttrykksmåte som også kan forstås som et ordspill, ved at reell også betyr ‘virkelig’, jf. ironien i at Engstrands ene ben er deformert.
  • lignelse] billedlig uttrykk, særlig i Det nye testamente; enkle fortellinger som med emne fra dagliglivet i overført betydning anskueliggjør viktige religiøse sannheter.
  • Ja, så var det jeg oprejste hende] jf. kommentar til
  • billige] erklære seg enig i, bifalle, godkjenne (NRO)
  • Ikke en styver] ikke en døyt; styver: brukt litt.-fam., særlig i nektende uttrykk, for å betegne en helt ubetydelig, forsvinnende liten pengesum, verdi e.l. (både styver og døyt er gamle mynter av liten verdi) (NRO 2 b)
  • mammon] penger; jf. Matt 6,24 (par.): «Ingen kan tjene to Herrer: […] I kunne ikke tjene Gud og Mammon.»
  • syndens sold] jf. Rom 6,23: «Thi Syndens Sold er Døden». Jf. også N.F.S. Grundtvigs salme «Paaske-Morgen slukker sorgen», der M.B. Landstads versjon av femte vers lød «Bødt er Brøden, død er Døden, død er Døden som Syndens Sold» (Landstad 1861, 384). Sold: lønn, straff, gjengjeldelse (NRO I 1 b).
  • Men det tør jeg sige … øvet hustugten, som skrevet står] hustukt: «Tugt og Orden, som en Huusfader holder i sit Huus» (Molbech 1859 Huustugt). Det finnes ingen skriftsteder om hustukt i Bibelen, men dette kan likevel være en henspilling på Heb 12,7: «thi hvo er den Søn, som Faderen ikke revser?» Jf. også Pontoppidans forklaring, der det heter at ektemannen skal «elske, ære, styre, regjere og forsørge» sin hustru, mens hustruen skal «være ham underdanig», med henvisning til 1. Mos 3,16: «Din Attraa skal være til din Mand, men han skal herske over dig» (Pontoppidan 1832, spørsmål 209–10). Om foreldres plikter overfor barn viser Pontoppidan til Ef 6,4: «Opføder eders Børn i Tugt og Herrens Formanelse»; og til Ordsp 13,24: «Hvo som sparer sit Riis, hader sin Søn, men den, som elsker ham, tugter ham tidligen» (1832 spørsmål 177–78). Kong Christian den Femtes Norske Lov, som fortsatt gjaldt på dette tidspunkt, fastsatte at husbonden kunne bruke korporlige midler for å holde tukt og orden i sitt hus: «Husbond maa refse sine Børn og Tyende med Kæp, eller Vond, og ej med Vaaben» (Norske Lov 1687, bok 6, kap. 5, § 5).
  • som skrevet står] Diderichsen samler innskudd og tillegg av denne typen under betegnelsen «Sproglig Selvkritik», dvs. uttrykk som «kritiserer, modificerer eller understreger det anvendte Udtryk» (1962, 197).
  • hovmode mig … gjort en god gerning] alminnelig pietistisk norm, jf. syvende strofe i salme nr. 463 i Landstads Kirkesalmebog:
    Den sande Kjærlighed
    Af ingen Hovmod veed,
    Vil gjerne ringe være,
    Kan dog de Svage bære
    (Landstad 1869)
  • hovmode mig] hovmode seg av noe: føle eller vise hovmod ved noe, gjøre seg til av noe (NRO hovmode)
  • hændes] foregår, inntreffer, skjer (NRO hende 2); som her passivt, eller refleksivt, som hænde sig (HIS 7, )
  • be’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • kors da] brukt i ed, høytidelig forsikring (opprinnelig idet man sverger ved Jesu kors, Jesu offerdød, senere oftest med sterkt avsvekket betydning) i bekreftende og benektende uttrykk, i utrop av forskrekkelse, forbauselse eller glad forundring (NRO kors 2)
  • fortrydelse] anger (NRO fortrytelse 2)
  • lagt mig tilbedste] spart opp; ha, legge seg noe til beste: legge seg opp penger (av ty. was zum Besten haben, opprinnelig uttrykk fra skytterfester hvor das Beste betegnet kampprisen) (NRO best A 2; jf. også ODS bedst 5.2)
  • Fristelserne er så mangfoldige] religiøs talemåte, jf. kommentar til
  • lige rakt] akkurat, aldeles (folk., som adv., i sammenlignende uttrykk) (NRO I rak 3)
  • deslige] lignende, slike (NRO desslike)
  • taske] veske (NRO 1 a a)
  • Jeg må jo ikke] jeg får jo ikke lov til å (NRO måtte 2)
  • bestille] gjøre, utføre; være sysselsatt med (NRO 2)
  • krammer] trykker, knuger med fingrene, hendene (NRO I kramme 1 b)
  • må jeg] kunne jeg (om tillatelse) (NRO måtte 2)
  • komme mig for] komme seg til: få overvunnet seg til, bringe seg til, få seg til (NRO komme B 2 c)
  • skrive dig til] sende deg et brev; ordstillingen skrive en til er mest foreldet (jf. NRO skrive 4 a e)
  • skød] fang (NRO skjød 1 a)
  • første] beste, dyktigste (NRO først 2)
  • vermoulu] état vermoulu: en medisinsk term, forklart som ormstukket (markspist) utseende av storhjernebarken hos eldre ved vevshenfall på grunn av sklerotiserte (dvs. tiltettede) arterioler (dvs. svært små arterier). Når arteriolene som forsyner vevet nærmest omkring, tetter seg, oppstår det multippelt vevshenfall og mange små hull, derav betegnelsen «ormstukket» (Roche Lexicon Medizin 2003). Tilstanden var også beskrevet hos syfilispasienter (jf. Voß 2004).
  • fædrenes synder hjemsøges på børnene] en henspilling på gammeltestamentlige forestillinger i 2. Mos 20,5–6:
    thi jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøger Fædres Misgjerning paa Børn, paa dem i tredie og paa dem i fjerde Led, paa dem som hade mig; og den, som gjør Miskundhed mod tusinde Led, mod dem, som elske mig, og mod dem som holde mine Bud.
  • turde tænke] våge tenke (NRO I tore A 1 a). NRO anser fravær av infinitivsmerke som norm og kaller bruken av å folkelig og familiær.
  • ha’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • tungeste] uomlydt form av tung i superlativ jf. kommentar til
  • punch] blandingsdrikk av asiatisk opprinnelse, bragt fra India til Europa av engelskmennene mot slutten av 1700-tallet. I opprinnelsesområdet skulle drikken bestå av fem ingredienser svarende til fem naturelementer (derav det indiske navn pantscha ‘fem’). Punsjen ble stadig mer populær i Europa i løpet av 1800-tallet. En av ingrediensene kunne være varm te, og ellers inngikk gjerne sitronsaft, sukker, kanel og arak. Etter hvert ble teen gjerne sløyfet, og rom inngikk som fast bestanddel. Punsjebollen ble ofte et samlingspunkt i ulike klubber og ved sammenkomster, bl.a. i Det Norske Selskab, og drikken ble vanlig også ved studentsammenkomster og i andre sosiale sammenhenger utover på 1800-tallet (Salmonsen Punch). Welhaven beskriver i sitt dikt «Punsch» (1834) drikkens popularitet og opprinnelse i lystige ordelag, og understreker dens opprinnelse under primitive forhold:
    Jon Bull fandt Heden i Hindostan
    for heed,
    […]
    da laved han Punschen af fem Slags Varer,
    thi «Punsch» er «fem» hos de Malabarer.
    Saa reen barbarisk
    og malabarisk
    er Punsch!
    (Welhaven 1990–92, b. 1, 60)
    I Slegten fra 1814 beskriver Carl W. Schnitler punsjens rolle slik: «Efter middagen fik man sig saa en velstoppet pipe, og saa gik det løs med hjemmelavet punsj eller bisp» (Schnitler 1911, 279). Bredbukede punsjemugger i engelsk stentøy som var produsert på bestilling etter 1814, hadde ofte «prospekter som Eidsvollsbygningen eller portrætter som prins Christian Augusts eller nationalhelten Christian Krohgs» (1911, 261).
  • klokkestreng] streng (snor) som man trekker i for å få en ringeklokke (dørklokke, entréklokke av eldre type) til å lyde (NRO 2). Slike klokkestrenger fantes også i familiens dagligrom, med forbindelse til kjøkken og andre rom hvor tjenerskapet oppholdt seg. De var prydgjenstander og bestod ofte av et relativt langt tøystykke, som kanskje var opp til 20 cm bredt, og som enten hadde et vevet mønster eller var rikt brodert.
  • forbeholden] reservert, forsiktig i sine uttalelser eller handlinger
  • brikke] liten plate, lite brett, særlig av tre, mest brukt til serveringsbrett for forfriskninger e.l. (NRO 1)
  • La’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • prægtig] storartet (NRO prektig 2); «især talespr. m. mere alm., stærkere eller svagere rosende, anerkendende bet.: som vækker (stærk) lystfølelse, behag, tilfredshed; i høj grad tiltalende; udmærket; ypperlig; brillant; herlig; storartet» (ODS prægtig 2.2)
  • at hun skulde komme noget til] at det skulle skje henne noe galt; komme til noe, komme noe til: bli utsatt for en ulykke, rammes av ulykke (litt.) (NRO komme 6 c)
  • ha’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • klokkestrængen] I Gengangere veksler Ibsen mellom den gamle skrivemåten med -æ- og den nyere skrivemåten med -e-, «klokkestreng», som var i ferd med å slå gjennom på denne tid; jf. med kommentar.
  • sa’ … bli’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • lagt sig efter] prøvd å lære seg, søkt å dyktiggjøre seg i (NRO legge 7 b)
  • sagte] dempet, stille; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)
  • her læres folk op til … en syndestraf] jf. Bibelens syndefallsberetning, der Gud sa til Adam: «da vorde Jorden forbandet for din Skyld! Med Kummer skal du æde deraf alle dit Livs Dage. […] I dit Ansigts Sved skal du æde Brødet» (1. Mos 3,17–19).
  • livet er noget jammerligt … En jammerdal] Jammerdal som betegnelse på den jordiske tilværelse er brukt i en rekke salmer, jf. f.eks. Landstads Kirkesalmebog, salme nr. 479, annen strofe: «Hjem jeg længes! Ei jeg trives / Her i Jordens Jammer-Dal»; og nr. 305, tiende strofe: «Naar jeg engang faar træde / Fra denne Verdens Jammerdal / Til evig Fryd og Glæde» (Landstad 1869).
  • Der er lys og solskin … fornøjede menneskeansigter] Beskrivelsen svarer til det karakteristiske ved impresjonismen, som oppstod i fransk malerkunst omkring 1870, og som kan beskrives slik: «företrädesvis en figur- och landskapskonst, vari solljuset skildras med så vitt möjligt rena, oblandade och ljusa färger och där även skuggorna äro bärare av en bestämd kolorit» (Svensk uppslagsbok 1947–55 impressionism). Også en mulig allusjon til de såkalte Skagen-malerne, en nordisk kunstnergruppe som var virksom på Skagen (Jylland) i 1870- og -80-årene. De skapte realistiske friluftsmalerier, kjennetegnet ved intense lysskildringer. De mest kjente maleriene fra denne kunstnergruppen ble til etter 1881, bl.a. P.S. Krøyers «Hip hip hurra! Kunstnerfest paa Skagen» fra 1888.
  • som er oppe i mig] som jeg har interesse og følelser for; være oppe i det: være midt i, være sterkt opptatt av krevende arbeid, noe vanskelig, sørgelig e.l. (NRO oppe 1 b d); «som betegnelse for […] at noget er genstand for almindelig drøftelse, vækker alles interesse […] der var i Dag noget Mildt oppe i (ham)» (ODS II oppe 3.2.)
  • arte ud i] utarte (NRO arte 1)
  • Pardon] (fr.) om forlatelse
  • du forbarmende] du som viser forbarmelse, jf. kommentar til
  • kan ikke gøre for det] kan ikke foreta noe for å hindre det; kan ikke hjelpe for det (NRO gjøre B 1 b)
  • forstyrrelsens hus] ødeleggelsens hus (NRO forstyrrelse 1); et hus der all orden (i overført betydning) er forsvunnet
TREDJE AKT
  • tørklæde over hodet] tørkle: plagg av tilpasset (firkantet) stykke tøy, klede (silke) eller strikket stoff, sedvanlig farverikt og med trykt eller vevet mønster (ofte også med frynser), til å legge (knytte) om halsen eller (av kvinner) om hodet eller om skuldre og overkropp. Gjerne brukt som ytterplagg, da de var lette å tilpasse de til dels vide kjoleskjørtene som vanskeliggjorde bruk av mer ettersittende jakker, kåper osv. (C.W. Cunnington & P. Cunnington 1973, 447).
  • Har han ikke sin hat] I det 19. århundre og tidligere var hodeplagg en fast del av antrekket for menn utendørs: «No gentleman would have dreamed of going out-of-doors bare-headed» (C.W. Cunnington & P. Cunnington 1973, 340). I tiåret 1880–90 kunne mannshatten enten være en såkalt top hat (dvs. en hatt med rett avskåret, høy pull og oppovervendt brem), som ble båret sammen med mer formelt antrekk, eller en bowlerhatt (med høy rund pull og oppovervendt brem på hver side, ofte fremstilt av hard filt) (1973, 309, 341).
  • jomfru] ung, ugift kvinne jf. kommentar til
  • Gu’ døde mig] døde: drepe, la lide døden; bevart litt.-fam. i eden gud døde meg (foreldet) (NRO 1); en middels sterk ed
  • Jøss] omdannelse av Jesus; utrop for å uttrykke forferdelse eller (forferdet) overraskelse (NRO 2); en svak ed
  • sagte] dempet, stille; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)
  • gøken] Gjøken (Cuculus canorus) er egentlig en fugl, men blir her benyttet billedlig, i betydningen ‘tosk’ e.l.; jf. Aasen: «en Stymper, sløv eller taabelig Person» (1873 Gauk 2).
  • rejerte] var i voldsom, urolig og oftest støyende bevegelse, romsterte, tumlet, ståket, bar seg (NRO regjere 3 b)
  • snød] renset, pusset (brennende stearinlys) ved å knipe av den utbrente delen av veken med fingrene eller med lysesaks (om eldre forhold) (NRO snyte 1 b)
  • tanen] tande (eller tane): øverste (bare utbrente) del av veken i lys; lysetande (litt. eller om eldre forhold) (NRO). I vestlandsdialekter (bl.a. i Bergen) er dette ordet vanligere i bruk enn det normalspråklige (østlandske) veke.
  • hænde sig] foregå, inntreffe, skje (NRO hende 2); som her refleksivt, eller passivt, som hændes (HIS 7, )
  • til … velsignelse] religiøs talemåte, jf. kommentar til
  • ta’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • Legatets … bestemmelse] det som var bestemt i legatet; legat: formuesrettigheter, pengebeløp som ved testamentarisk forordning tilfaller en eller flere personer, eller tilgodeser en stiftelse, et bestemt formål e.l. (jur.) (NRO)
  • gårdparten Solvik] Solvik finnes som matrikkelført bruksnavn i Eidanger i nedre Telemark (Rygh 1897–1936, b. 8, 81). Navnet er kjent fra 1700-tallet. Førsteleddet Sol- forekommer dessuten i en rekke gamle gårdsnavn med andre etterledd, f.eks. Solberg, Solem og Solli (1897–1936, b. 19, 268–69). I siste halvdel av 1800-tallet fikk navnegruppen en sterk tilvekst gjennom nydannede bruks- og villanavn som Solhaug, Solheim og Solvang. De unge navnene er oftest ønskenavn av sjablongaktig karakter, men de gamle gårdsnavnene viser som regel reelt til solvendte steder med gode vekstvilkår.
  • landsognet] landsogn: sogn på landet; landdistrikt som hører til en kjøpstad og utgjør en selvstendig sognekommune (NRO)
  • Jordvejen] jordvei: dyrket jord (hørende til gård, bruk) (NRO 2)
  • tilforladelig] sannelig, sant for dyden, virkelig (NRO tilforlatelig 2)
  • fan’ ikke] fanden: i eder eller forsterkende, forsikrende uttrykk, for å gi uttrykk for ergrelse, uvilje eller for overraskelse, beundring (folk.) (NRO 1); her er eden forsterkende, med betydningen ‘for all del’ e.l.; en middels sterk ed
  • nøde mig til] ved makt tvinge (til) (NRO nø 1 a)
  • Jakob Engstrand og jeg] Personnavn med tillegg av første persons pronomen er en talespråklig uttrykksmåte som ved et slags dobbeltaspekt forsterker og høytideliggjør eget utsagn. Konstruksjonen kan lett få en ironisk klang. Ifølge Holberg-ordbog blir første persons pronomen brukt i sideordnede forbindelser med den talendes eget navn, «for at give et udsagn el. en erklæring eftertryk el. som pralende, selvfølende fremhævelse af den talendes egen person» (Holberg-ordbog jeg 1.1).
  • taget skylden på sig for andre engang før] Ordbruken kan ha konnotasjoner til forestillinger om stedfortredende soning, som Jesu stedfortredende soningsdød på korset, jf. f.eks. Rom 4,25: «han, som blev given hen for vore Overtrædelser og opreist for vor Retfærdiggørelse».
  • forhjulpen] hjulpet (til, med) (foreldet) (NRO forhjelpe). Molbech (1859) henfører forhielpe til ty. verhelfen og tilføyer «et overflødigt Ord».
  • tøs] pike, jente (foreldet eller bymål) (NRO 1), vanlig ord for pike i Bergens-dialekten
  • leve som guld i et æg] ha det så godt at man ikke kan ha det bedre; jf. uttrykket «ha det som plommen i egget» (jf. NRO gull 2 a). Eggeplommen kalles mange steder «gulen» eller «gula» i egget.
  • Merci] (fr.) takk
  • ordenens og lovlydighedens ånd] Manders uttrykker seg her ganske annerledes enn Paulus, jf. 2. Kor 3,17: «hvor Herrens Aand er, der er Frihed». Vektlegging av lov og orden (samt kvinnelig underordning) hadde imidlertid en sterk plass i tidens kvinnesyn, jf. kommentar til .
  • sagte] dempet, stille; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)
  • bli’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • Hvor falder du på det] falle på noe: få den eller den tanke, det eller det innfall (NRO falle 4 d)
  • Hvor] her brukt som et måtesadverb, svarende til hvordan, hvorledes i direkte spørsmål (NRO B II 1 a)
  • angst] som føler angst, (ubestemt) frykt (NRO adj.)
  • gi’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • sige du til mig] Vanlig høflighet innebar at man ikke kunne si du til andre enn dem man var på fornavn med; jf. kommentar til
  • Hvorfor kalder du mig ikke Osvald] Bruk av fornavn signaliserte høy grad av intimitet. Det kunne bare forekomme mellom familie og nære venner, jf. kommentarer til og . Både overgangen fra De (eller tiltale i 3. person) til du og overgang til tiltale med fornavn betydde å oppheve sosial forskjell og krevde egentlig et initiativ fra den med høyest rang.
  • ha’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • embede] stilling i statens tjeneste hvortil det kreves utnevnelse av kongen (NRO 2)
  • var mægtig] hadde kraft, evne (til noe), var i stand (til) (NRO mektig 1); jf. uttrykket «være noe mektig»
  • søndagsvejr] Beskrivelsen svarer til det karakteristiske ved impresjonismen, jf. kommentar til .
  • bra’] apostrof i stedet for utelatt v (NRO brav 2); om bruk av kortformer, jf. innledningen, under Dramaform
  • sige Osvald] Siden Regine og Osvald er halvsøsken, mener hun vel at de er så likestilte at hun kan foreslå å endre tiltaleformen dem imellom, jf. kommentar til .
  • stå på en bar bakke] (plutselig) stå uten eksistensmidler (NRO I bakke 2). Uttrykket skulle egentlig lyde «på bar bakke». Regine behersker ikke idiomet og gjør med sitt tillegg av den ubestemte artikkelen uttrykket for konkret.
  • Må jeg spørge] kunne jeg få spørre, tør jeg spørre; brukt i beskjeden, høflig anmodning eller forespørsel; i uttrykk avhengig av verb som be, spørre e.l. (NRO måtte 2)
  • ha’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • konditioneret] (om person) som hører til en rang- eller embetsklasse; som hører til de fornemmere klasser, overklassen (foreldet, i adj. perf. part.) (NRO kondisjonere 3)
  • skidt] brukt i utrop svarende til pytt, blås, la gå (NRO skitt 3 c b)
  • champagnevin] vin fra det franske landskapet Champagne, i videre betydning ‘skummende vin fra Champagne og andre distrikter’; vanligvis bare kalt champagne (jf. ODS, med eksempler fra samtidige forfattere som H.C. Andersen, Kierkegaard, Sneedsdorff, Baggesen, Drachmann). Champagne-vin er ifølge ODS en mer faglig betegnelse, mens NRO (champagne) også sier at betegnelsen kan være folkelig, noe som trolig er tilfelle når Regine benytter den her.
  • asyl] tilfluktssted, pleieanstalt (NRO); på denne tid vanlig om f.eks. barnehjem, der man mottok foreldreløse og andre pleietrengende barn
  • Adieu] (fr.) adjø
  • rinder] står opp (litt.) (NRO rinne A 2 a b)
  • sa’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • kraftfuldt] full av kraft; kraftig (NRO kraftfull)
  • arvelod] arv; eg. den del av den samlede arv som tilfaller en (NRO arvelodd). Samtidens legevitenskap anså syfilis som en arvelig sykdom som kunne overføres fra far til sønn (jf. innledningen, under Bakgrunn). Man trodde at det oftest var arv fra faren som resulterte i et sykt barn. Dette ble f.eks. fremhevet av den kjente franske legen og syfilisforskeren Alfred Fournier, som ble regnet som en internasjonal autoritet på området. Fournier mente at en sykdom som i den grad gjennomtrenger organismen, må avsette virkning i form av arv: «det är otänkbart, att faderns syfilis kan vara utan inverkan på befruktningsprodukten» (Fournier 1882, 36). Den norske syfilisforskeren Carl Wilhelm Boeck er mer usikker, men utelater ikke muligheten av at «Manden i exceptionelle Tilfælde kan overføre Syphilis til Afkommet, men jeg vil ikke gjøre Undtagelsen til Regel» (Boeck 1875, 148). Fournier skriver om arvet syfilis at den kjennetegnes ved at «den genast uppträder med konstitutionela symptom, att den icke har något initialstadium, att den med ett ord saknar just det, som är utmärkande för hvarje syfilis, förvärfvad på vanligt sätt» (1882, 31). Dette ville i så fall innebære at den som er smittet gjennom arv, ikke ville merke andre symptomer enn dem som slår ut i sykdommens siste stadium. Forestillingene om at sykdommen kunne nedarves gjennom flere generasjoner, var også levende: Ifølge arvehygieniske teorier trodde man at en syfilitiker fikk svakelige, syfilitiske barn som utviklet blindhet, galskap, arbeidsudyktighet osv., og at disse egenskapene kunne gå i arv gjennom flere generasjoner fordi sykdommen preget og brøt ned arvematerialet. Man regnet derfor med en stor, såkalt uskyldig gruppe som ikke selv hadde pådratt seg sykdommen. Likevel var det knyttet stor skam til lidelsen (Koren 2003, 41).
  • den sidder herinde] Osvald antyder at hans sykdom har angrepet hjernen. Dette var en kjent tilstand i hva man anså som tredje og siste stadium av syfilis, der hele organismen, men særlig sentralnervesystemet, ryggmarg og hjerne, ble påvirket. Boeck (som for øvrig bare regner med to stadier av sykdommen, det begynnende og det senere, som han kaller konstitusjonell syfilis) beskriver de relativt tidlige symptomer på såkalt konstitusjonell syfilis slik: «Almindeligt Ildebefindende, Mathed, Chlorose, rheumatoide eller neuralgiske Smerter, især i Hovedet […] i enkelte Tilfælde […] meget vedholdende og voldsomme, de kunne plage den Syge gjennem Uger» (Boeck 1875, 118). Boeck mener at symptomer på sykdommens konstitusjonelle stadium kan være bl.a. «Benaffection» (lidelser i brusk- og bensystemet), «tubercolo-serpiginøs Syphilide», «Nyreaffection» og «Leveraffection». Han viser også til symptomer som «Neuralgier i alle Former, chroniske Muskelbetændelser (Contrakturer) [Affectioner der] udgaa fra Corium» (1875, 122–23).
    Affectionerne af det centrale Nervesystem tilhøre som Regel den langt fremskredne constitutionelle Syphilis; apoplectiforme Anfald med paafølgende Paralyser er en altfor hyppig Følge af Syphilis […] Denne Lidelse af det centrale Nervesystem kan ogsaa optræde i en tidlig Periode af den constitutionelle Syphilis, endnu førend de tidlige Affectioner af Hud og Slimhinder har gjort sig gjeldende. Dette kan ikke undre os saameget, naar vi observere de Hovedsmerter, der ofte gaar forud for Udbruddet af den constitutionelle Syphilis, og ikke sjelden bliver saa voldsomme, at de berøver den Syge al Nattero gjennem Uger (Boeck 1875, 135).
  • Jeg har havt et anfald] jf. Fournier: «en sjuk, som lyckligt gått igenom ett första anfall af hjernsyfilis, dukar ofta under i en andra eller tredje attack» (1882, 110); jf. innledningen, under Bakgrunn
  • forvandlet til et spædt barn] Når syfilis har angrepet hjernen og sentralnervesystemet, er følgene grusomme. Fournier skriver at symptomer på hjernesyfilis er «epileptiskt anfall, första symptomet af hjernsyfilis, harefter inställa sig rubbningar inom den psykiska sferen […] cerebralaffektion: apoplektiforma anfall med hemiplegi, fullständig förlust af minnet och andra psykiska rubbningar m.m.» (Fournier 1882, 75, 112). Han sier også at «egendomligt nog tyckes hjernsyfilis liksom ryggmärgssyfilis med en viss förkärlek angripa just de personer, som kunna åberopa godartade specifika antecedentia» (1882, 105–06), dvs. pasienter som har hatt svake sekundære symptomer. Jf. innledningen, under Bakgrunn.
  • drapperier] draperi: vevet stoff, åkle, teppe e.l. som henger (er bestemt til å henge) løst og fritt, i rike folder omkring noe eller ned fra noe; folderikt, kunstnerisk arrangert gevant (litt.) (NRO). Skrivemåten med -pp- er ikke kjent i nordisk eller fransk, men kommer kanskje av it. drappo.
  • sa’] om bruk av kortformer av verb, jf. innledningen, under Dramaform
  • forføjninger at træffe] ting å ordne, beslutninger å ta; forføyning: bestemmelse, forholdsregel, ordning (litt., adm.) (NRO forføining)
  • toneløst] (særlig om stemme) som er uten tone, klang; klangløst (NRO toneløs 1)
  • Dette bæres ikke] Uttrykket omfatter mer enn fru Alvings individuelle situasjon og innebærer at den byrden hun føler er lagt på henne, er for stor til å bæres (tåles) av noe menneske.